Når noen kommer på besøk

Jeg er så usikker på hvilke sosiale normer som egentlig gjelder når det kommer til besøk. Når noen litt perifere skal besøke meg, planlegger jeg ofte med gaver til de som kommer. Det er selvsagt hyggelig, men jeg føler meg litt dum når de ikke har tenkt det samme, at det hadde vært naturlig med en liten oppmerksomhet. På den annen side, blir jeg utrolig glad, rørt og takknemlig når noen gir meg noe, som en orkidé i vinduskarmen. Jeg forventer ingenting, det er ikke det usikkerheten står på, og blir bare kjempeglad for at noen har tenkt på akkurat meg.

Jeg er også usikker på om jeg skal servere noe. Jeg spiser jo ikke noe utenom kostlisten, og jeg kan ikke akkurat servere mat på blå resept til de som kommer. Det skjønner jeg også. Men burde jeg kjøpe noe å by på, eller klarer de seg uten kaffe og kjeks? Eller er det nettopp kaffe og kjeks jeg burde ha? Kaffe, te, er jeg (fly)vertinne?

Jeg er usikker på om jeg kan spørre hvor lenge de blir. Jeg pleier å si at jeg har normalt besøk i tretti minutter. Dette er ganske kort for de som har reist et par timer med tog og buss, eller hastet seg gjennom rush-trafikken for min skyld, ene og alene. Er det kanskje bompengene som var gaven til meg forresten, tilbake ved punkt 1.

Jeg er lost (in another space). Mange med Asperger, har sånn følelse av å ikke forstå helt de sosiale kodene. Fordi vi er smarte, kan vi reflektere over det. Vi er ikke dumme, vi vet bare ikke helt hva som blir mest rett og jeg har et stort behov for at ingenting galt skjer. Hele livet mitt blir som et antiklimaks som koker ned til om jeg føler meg akseptert, så absolutt og svart/hvitt kjennes det, enda jeg flommer over av farger inni meg. Hvis noen ikke liker meg, tenker jeg at de ønsker meg der pepperen gror. Tilbake til punkt to, ønsker de pepper, eller salt, i maten?