Hverdag · sosialt

Daglig virke

Jeg elsker denne hverdagen, dette som vi alle står i. Selv om jeg ikke jobber, kjenner jeg på forskjell mellom hverdag og fest. Selv om jeg ikke blir invitert på så mye til fest. Hurra, for vennene mine sier jeg likevel, selv om og på tross av.

Det er dette med å være sosial. Dette med å møte opp til dagene, stå opp, si hei, følge sine plikter. Det er å holde ut, også når man synes det er litt tungt og man kanskje føler for å gjemme seg, isolere seg, gå i hi.

Det er å stå opp for andre, og være en del av samfunnet vårt. Noen tror at mennesker med Asperger gjerne er enstøinger. Det kan av og til hende at vi velger å være alene eller ikke får innpass sosialt, men det betyr ikke at vi ikke vil være en del av noe større enn oss selv. Jeg elsker, gjentar jeg. Innlegget fortsetter under bildet.

Det er å være en del av en familie, og for meg en del av et arbeidsmiljø. Andre jobber jo for at jeg skal klare å leve, bo og oppleve livsverdi samtidig som jeg ikke skal dø. Jeg er takknemlig, selv om jeg noen ganger blir sint. Men jeg vil gjerne kjenne at jeg lever også, og det kjenner man når man blir rammet av følelser som tristhet og sinne. Det trenger ikke å være farlig.

I psykiatrien, blir man fare-vurdert. Om man er til fare for seg selv eller andre. Eller begge deler. Heldigvis betyr ikke det at man er ond, men syk – i denne sammenheng. Men jeg vil jo gjerne være et likeverdig menneske som respekterer og er ydmyk sammen med personene rundt meg. Det må jeg jobbe litt med, for jeg er ofte fanget i egne destruktive sug, rutiner og mønstre.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s