Elsker deg, under kirsebærtreet i tankene mine. Liksom blomstrer opp, ut av knoppene, hengende som blader av nervetråder. I kommunikasjonen vår, min bekjente venn, har jeg bedt deg dra til helvete som om alt er lov, i krig og kjærlighet.
Men det er det ikke. Alt er ikke lov venner i mellom. Man skal alltid, alltid respektere hverandre. Fordi jeg ikke gjør det med deg, er jeg ikke en god venn og vi to er ikke venner. For den retten har vi alle, til å velge å ikke være venner med alle. Innerst inne er det likevel slik at jeg er glad i deg, men akkurat nå: – jeg har nok med meg selv.
Samtidig, prøver jeg å reparere for mine sinneutbrudd. Det at jeg avviste deg med en litt aggressiv tiltale, det var ikke meningen. Du har ikke gjort noe galt. Men jeg er ikke helt gal jeg heller, det er to sider av sakene våre. Det er jo gjensidighet i vennskap, og ikke alltid går det bra når jeg sjonglerer i dem. Jeg er klovn på sirkus, som mister kjeglene og gråter eller ler. Elsker deg under kirsebærtrærne…
aspergerinformator.com 