Jeg er en slik pliktoppfyllende person. Jeg holder avtaler. Men noen ganger, er det slik at jeg ikke har lyst. Ikke lyst til å gå til legen, ikke lyst til å møte opp, eller leve. Egentlig, det er det det handler om. Livet. Det at små ting er så store for meg at de kjennes ut som livet. Å avlyse en avtale, kjennes ut som å si at jeg skal dø (mens å fullføre den gjør at jeg går på akkord med de følelsene og alt er svevende og større enn jeg kan håndtere.)
Jeg har mange ganger tatt meg selv i å gjøre ting jeg ikke vil. Inkludert å leve. Å skrive tekster når jeg egentlig bare er trist. Å skape når jeg faller sammen. Å snakke når jeg ikke kjenner meg som en del av gjengen. Men så er det noe i dette livet som jo er fint. Og da blir det også ekstra vanskelig å avlyse et besøk. For besøket er jo livet, hvordan forsvare at man velger bort livet?
Jeg tror man må smøre seg med litt tålmodighet, puste med magen og godta at jeg må leve livet i små porsjoner. At jeg ikke kan ta inn alt på en gang. Til å illustrere bloggen i dag, har jeg brukt bilder fra lørdagens fototur, der jeg fanget velkjente gule åkere, raps, til minnebrikken, og det minner meg om det fine, frie livet. Det er lov å si nei innimellom, til avtaler som forutsetter noe jeg ikke klarer å gi, selv om man er pliktoppfyllende. Men jeg vil si unnskyld likevel. Serverer gult.
aspergerinformator.com 
Besøk er ikke nødvendigvis livet, ikke alltid i hvert fall. Livet er visstnok, har jeg hørt, det som skjer mens man er opptatt av å gjøre andre ting. Tja, det er vel en sannhet med modifikasjoner. Livet er, for livet skjer, i de prioriteringene man selv har og foretar, og ingen utenfra kan si om det ene er bedre enn det andre, tror jeg. ❤ https://www.youtube.com/watch?v=EGikhmjTSZI
LikerLikt av 1 person