Noen ganger, vet de som jobber med meg å sette pris på meg og si at jeg er fantastisk flink med skrivingen her på bloggen. Det varmer meg, når en behandler med mange år på psykiaterskolen (vet den ikke heter det da) lar seg imponere av det jeg formidler.
Jeg fortsetter å skrive, fordi det gir meg noe. Jeg har oppgradert til en iMac med større skjerm enn MacBooken og det er virkelig deilig å skrive igjen. Kanskje får jeg en drivkraft over meg nå. Til å produsere og bidra. Fra mitt perspektiv.
Jeg tror ikke jeg er unik, perfekt eller fantastisk. Men jeg tror jeg er meg. Og denne meg skriver og tar bilder og prøver å lage et liv sammen med andre mennesker. Sånne som deg som leser bloggen min.
Når det gjelder det mellommenneskelige, har jeg en lang vei å gå. Men jeg har forresten en ny venn, som jeg både chatter og går tur med. For vi med Asperger kan også ha venner, selv om jeg kan bli ganske oppslukt her jeg sitter og skriver og redigerer og kanskje kan være i faresonen for å isolere meg. Jeg gjør det ikke!
Kanskje tenker du at jeg er for selvopptatt til å ha venner, men selv vet jeg at jeg kan reflektere over mitt forhold til andre og jeg håper, at skrivingen min bringer oss alle sammen litt nærmere. Vi er mennesker alle sammen, og jeg setter pris på deg som sitter og leser akkurat nå, enten om du er behandler, miljøarbeider eller kanskje en pårørende – familie eller venn. (Vi trenger hverandre og jeg fikk skryt her om dagen.)
aspergerinformator.com 