Hverdag · tilleggsvansker

En hær av hjelpere

Jeg kunne ønske jeg brakk foten. Jeg er beinskjør nok til en rekke brudd. Men jeg er likevel like hel fysisk. Jeg trenger ikke krykker. Ingen krykker kan hjelpe meg gjennom hverdagene. Jeg trenger heller en hel hær av hjelpere. Og det er så fryktelig sårbart, for det er som kjent slik at alle disse hjelperne er forskjellige personer med gode og dårlige dager.

En dag denne uken, overhørte jeg den ene pleieren si: «Jeg sitter ikke der inne i tre timer i strekk altså.» Der inne er hos meg. Jeg er for stor belastning, og de vet å klage på alt hos meg. Enda jeg har gjort alt mulig for at de skal ha bra arbeidsforhold. Men at det er meg de jobber med, kan jeg jo ikke endre. Med mindre jeg dør.

I det siste, her jeg ikke klarer meg med bare noen krykker men har en base som ambulerer hos meg, har jeg blitt mer sikker på at jeg faktisk vil dø. Jeg velger å være ærlig, så kommer ikke motløsheten eller handlingen som noen større overraskelse.

Jeg skal ikke dø enda, jeg har lovet å prøve litt til på denne berg- og dalbanen. Kjære de jeg elsker. Men jeg er mer og mer sikker på at dette livet ikke er noe for meg. Det gjør vondt å være meg og vondt å samspille med hæren. Jeg føler meg mislykket og motløs. Jeg kan ikke vente på de rette krykkene, for de finnes ikke for oss som har brudd i hjertet.

12 kommentarer om “En hær av hjelpere

  1. Du har vist oss før at du har overlevd, og takla, berg- og dalbaneløyper enda verre enn denne, Helene! Nå er det nede en stund, men da går det opp, sjøl om det er vanskelig å tro på det. Vi trenger deg vi som leser deg, virkelig!! Virtuell klem fra Sidsel

    Likt av 1 person

  2. Så modig av deg å være så ærlig. Like greit å bare si det som det er. Og ved å si det får man kanskje mer tak i hva som er følelser og hva som er fakta, og hva ens egne fight, flight og fright reaksjoner er. For man kan jo ha et genuint ønske om å dø, og samtidig et ønske om å leve.
    Ønsker deg alt godt!

    Likt av 1 person

  3. Jeg trykket liker for å si at jeg har lest, ser og bryr meg. Det du skriver er vondt og sårt å kjenne på. Det er lett å forsøke å finne ord som kan hjelpe, men som oftest blir slike bare til tomme fraser som kan gjøre vondt verre. Men er det bedre å tie stille? Ikke når man ikke er sammen fysisk, kanskje? For du kan ikke merke at vi er mange som leser og bryr oss.

    Å ta sitt eget liv er en kanskje en evig løsning på et forbigående problem, om man har et livssyn hvor man bare har dette ene livet og så er det slutt.

    Om man tror at det ikke er slutt når man dør er det en løsning som kan gi forskjellige utslag ettersom hva som eventuelt skjer etterpå.

    I sommer leste jeg ei bok av Elizabeth Kübner-Riss som hele livet jobbet med døende, som oftest barn. Hun snakker om livet som en mulighet for læring. Ofte når hun møtte mennesker som fant situasjonen uutholdelig spurte hun om det hjalp å se på det som en oppgave, at det var noe å lære i det som skjedde, og at det hadde en løsning. Gang på gang observerte hun at når folk hadde lært det de sto fast i ble livet godt.

    Det kjente jeg meg igjen i. Alle de årene som var så grusomme, enten på grunn av mentale eller fysiske smerter oppleves i ettertid som noe det var verdt å komme igjennom, fordi på «andre siden» er det så uendelig godt å være til.

    Jeg har sett mennesker sliter og ha det vondt i tiår etter tiår, ha flere selvmordsforsøk bak seg, men så endelig finne en slags løsning der livet er godt. Det tok meg lang tid å stole på denne erfaringen, men nå gjør jeg det. Nok til å tørre å si: det blir bedre. Det finnes en vei også for deg. Det finnes en løsning, her i dette livet. Hvor lang tid, hvilken hjelp som trengs for å komme dit vet jeg ikke, men jeg er sikker på at den er der og at når du finner den vil du være fornøyd med å ha blitt og gjennomført.

    Varme tanker, gode ønsker og alt godt til deg.

    Likt av 1 person

  4. Jeg forstår deg så godt, og jeg beundrer motet du har til å si det rett ut. Døden kommer tidsnok, ikke forhast deg. Kan det ikke bli verre, så prøv å holde ut litt til. Det kan kanskje bli bedre om en stund? Jeg tror at alle mennesker har sin tildelte livsoppgave, og når vi dør går vi videre til neste oppgave, i et annet liv om du vil. Jeg liker også å tro at man blir utvalgt til det livet man har, nettopp fordi man har egenskaper, erfaringer og styrke til å takle akkurat det livets utfordringer. Som dine dager er skal din styrke være. Jeg ønsker deg alt godt, og håper at du snart får det bedre. Ikke la uvitende og sneversynte mennesker ta fra deg lysten til å leve. Deres utsagn handler om dem, ikke om deg. Hva de måtte tenke å synes springer kun ut fra deres egne følelser, utfordringer og holdninger. Du er verdt så mye mer enn det, selv om du kanskje ikke ser det så klart selv akkurat nå❤️

    Likt av 1 person

  5. Hello I am a friend of Maikimi. I had to do some leg work to be able to read this but I was able to translate it to English. I am sorry you are having a hard time and that person should be removed from your care team. that attitude is not what you need. you need to feel compassion and strength love and kindness. someone to sit with or to be left alone for a while. I suffer deeply from depression on an hourly, daily, weekly basis. I understand how you feel and how those comments can effect you. I don’t exactly know your struggle. but please don’t give in or up. life is incredible hard I know. ut there is also so much beauty to see for you still. sending love. and Hope

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s