bokanmeldse · Hverdag

Pirrende nerve og lun humor

Jeg har lest Jon Fosse, Det andre namnet (septologien I-II) utgitt hos Samlaget (lesereksemplar), et nynorsk kunststykke. Verket slår av tonen på fela med en «spellemann» (som også inngår i persongalleriet, selv om han ikke er hovedperson), spiller opp til grubling og tanken om hva som er meningen med livet, det alkoholiserte eller Guds vilje, maler opp portretter og bilder. Personregisteret maler seg frem, gjennom historier i nåtid og fortid – med en stilsikker pensel.

To av de sentrale personene i verket, er begge er kunstmalere, som heter Asle.  Den ene er jeg-stemmen og skal holde utstilling i adventstiden som han jo gjør hvert år. I år, finner han den alkoholiserte vennen Asle – og på en måte dobbeltgjengeren sin, selv om han selv har sluttet å drikke – sammensunket i snøen. Asle får Asle på sykehus og tar seg av hunden hans.

Jeg-Asle bor på bygda, og vennen Åsleik stiller med fisk og kjøtt, mens han selv alltid gir han et bilde søstera til Åsleik får som julegave. I år blir noe annerledes, da han også sier ja til å bli med på julefeiring hos søstera med Åsleik, som han i alle år har takket nei til.

Hverdagen er et viktig stikkord for dette verket. Gleden av stekt flesk, samtaler mellom jevnbyrdige og måking av snø. Troen på en Gud, klamre seg fast, lun humor og å gripe livet. Alkohol som trøst, og en fiende. Vennskap på tross av. Nerver som lever, blir holdt i sjakk, det man prater om og ikke.

Verket har en kunstnerisk frihet, som bare en slik solid forfatter som Fosse kan briljere med. Jeg er beveget av dette første bindet i storverket som skal bestå av tre bind og danne sju «kapitler», derav navnet septologien. Gjentakelse er et viktig virkemiddel i Fosses dikting. Romanen er overraskende uten punktum, og Fosse evner å dra meg magisk mellom permene gjennom tilbakeblikk og det som hender her og nå i nynorsk drakt, som er målformen Fosse uttrykker seg med.

Boka inneholder livets essens. Jeg gleder meg allerede til de to neste bindene, for de er det klart jeg vil komme tilbake til her. Selv om dette ikke er en bokblogg, tar jeg på meg oppgaven med å framsnakke godt litterært stoff – og kanskje gi noen en real leseropplevelse. Fosse er et stort forbilde, en jeg vil putte i ramme på veggen – eller i alle fall ha i bokhylla mi.

En kommentar om “Pirrende nerve og lun humor

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s