Jeg fikk en skikkelig kjip kommentar på bloggen min i helgen. Jeg måtte velge å skjerme meg selv for den og ikke godkjenne. Så tenkte jeg på hvor mye en kommentar kan gjøre. Hvor lite som skal til for å få meg usikker, trist og suicidal. Så tenkte jeg på det omvendte, hvor mye en god kommentar og oppmuntring kan gjøre.
Det ble til at jeg ble sittende å se på Facebook-grupper der det skapes. Det være seg strikke-grupper og kakebake-gruppe. Jeg vil vise de som legger ut, at det de gjør er utrolig inspirerende og flott. At de får meg til å smile og bli imponert. Selv om jeg ikke nå driver med de tingene selv, er det fint å oppleve at mennesker føler mestring. Og det har de all grunn til!
Derfor scroller jeg meg gjennom bilder og tråder, kommenterer, liker og sender hjerter. For jeg bryr meg, uansett hvordan folk uttrykker seg, hvilken form uttrykket deres har. Jeg ønsker å være oppbyggende, og å dele gleden jeg føler når jeg ser kaker i bakegruppa som er gjennomtenkte og strikking med kjærlighet i maskene. Jeg følger ikke bare strømmen, men baner vei som en elv, fordi akkurat du er viktig for meg å nå frem til. Mens majoriteten scroller forbi, kommenterer jeg når jeg ser noe som gjør meg inspirert/imponert/glad! Fortsett å dele, det betyr noe.
aspergerinformator.com 
Jeg synes du skal publisere alle kommentarer, også de kjipe. Så er det kanskje noen andre lesere som kommenterer videre.
LikerLikt av 1 person
Kommentaren hadde ikke noe med bloggen å gjøre, men meg personlig.
LikerLiker
Hei, Helene. Her kommer en oppmuntrende kommentar til deg: Vi er mange som leser det du skriver og heier på deg! Du har en viktig stemme i vårt samfunn. Det er utrolig kjedelig når noen bruker sin stemme til å bringe negativitet og vonde tanker, og det er umulig for oss andre å slette en sånn kommentar ut. Likevel håper jeg du tar min kommentar inn og grunner over den: Du _ er _ viktig! Oppmuntringsklem fra meg.
LikerLikt av 1 person
Mange tusen takk! Med ønsker om en god helg.
LikerLiker