Selvskading, er en av mine tilleggsvansker. Det har likevel ikke fri flyt. Jeg må forholde meg til noen rammer, og mens jeg gjør det, forsøker jeg å gi livet mening. Ikke fordi selvskading er meningen med livet, på ingen måte, men fordi det er et trekk ved meg som forteller noe om hvordan jeg har det. En annen måte å fortelle på, er å skrive. Jeg skriver dikt. Her kommer et jeg skrev på fredagen, mens jeg satt med et åpent sår fra den mørke dagen før og blod på genseren.
Self(ie)-harm
du ser på meg
gjennom brillene
er jeg større der
klarere, tydeligere
skarp knivsegg
jeg kutter hull
i fasaden
I dag, skammer jeg meg. Så mye over den jeg er at jeg nesten ikke våger vise ansikt (les kropp). Det er spiseforstyrrelsen som snakker, anoreksien som er et annet av mine vedheng. Det er vondt å leve, når ting er som nå. Jeg ber om unnskyldning for å være til, her jeg kommer til kort og ikke klarer å løfte blikket til noe mer positivt. Hos fastlegen var det tøft inni meg mens huden ble sydd sammen. Hullene inn til meg. Vi plastret, og går videre mot i morgen. Jeg er livredd for morgendagen med time på DPS, og ber til Gud om å bli forstått.
(Illustrasjonene i dag, er et resultat av å fokusere på noe lite og fint, og samtidig slippe å være motivet. Tenkte at dette er liksom svart og kaldt, denne tilværelsen jeg står i nå.)
aspergerinformator.com 