Når man er på sykehus, møter man mange forskjellige mennesker, på godt og vondt. Man møter folk som har det greit i livet sitt med jobben de ønsket seg, og mennesker som kanskje sliter med både å jobbe og leve. Det er likevel slik at på sykehus, er man i den samme korridoren, eller båten om du vil. Vi må ro (sammen) for å overleve.
A.G Preus hadde en sang om å «ro meg over, denne broa kan jeg aldri bygge.» Slik kjennes det for meg denne søndagen. Jeg trenger årer og et medmenneske som kan ro. Så jeg kommer meg over på den andre siden igjen. Det er så viktig for meg. Jeg har mennesker der ute som jeg elsker over alt på jord. Og jeg liker faktisk denne jorda litt.
aspergerinformator.com 
Jeg vet ikke om gode tanker – fra meg du ikke kjenner, kan gjøre nytten som årer…..Men kanskje kan det gjøre det bittelitt godt; så jeg sender deg mange gode tanker, akkurat nå.
LikerLiker
Kjære Helene. Du er en så inderlig god jente, og så flink til å kommunisere med hjelp av både ord og bilder. Jeg føler meg mer opplyst for hver gang du skriver et nytt blogginnlegg på Aspergerinformator. Har lært så utrolig mye av deg om hvordan det kan oppleves å være på spekteret, og det hjelper meg å forstå og ha tålmodighet med mennesker jeg er glad i, og som også er på spekteret, men gjerne ikke er like flinke med ord som deg. Det er vondt å se at du har det vanskelig nå, og jeg skulle så gjerne tilført deg litt mot og kraft til å klare å stå gjennom livet stø som en klippe i havet, uforstyrret og upåvirket av dets evig skiftende bølger. Du er unik og jeg ror gjerne med deg videre.
LikerLikt av 1 person