Det er noe lite ved meg. Noe jeg aldri vokser fra. Noe jeg knuger meg til, krymper meg i. Er jeg knapp nok nå? Med anoreksien som en jernklo? Er jeg liten nok? Kan jeg få forsvinne snart? Eller er dette bare en måte å overleve på?
Jeg tror på det siste, men det er vanskelig for andre å forstå. Det at jeg blir liten i stedet for å nyte livet til det fulle, ta den plassen en normal 35-åring tar. Veie like mye som en voksen.
Men flere jeg kjenner med Asperger syndrom, har kommet i dette psykiske og fysiske uføret som kalles en spiseforstyrrelse. Slett ikke alle, men en større prosentandel enn i resten av befolkningen har jeg inntrykk av. Vi har stanset tiden. Stanset kroppen. Satt en stopper i livsløpet, inntatt en pause-tilstand kanskje. Der vi verken er barn eller voksen. (Det er noe lite med oss.)
aspergerinformator.com 