Det ligger mye mellom linjene, når jeg skriver. Så mange ord som jeg skulle ha sagt muntlig, men som jeg ikke har ord for. Som om språket er berøvet og i stedet kommer som symptomer som selvskading eller verbal utagering med stygge ord. Å liksom legge noen for hat.
Men midt i alt dette mørke, har jeg Mac og mot. Ja, du leste riktig. Jeg finner håp og mot i det å skrive på macen og å redigere bildene mine. Skrive med venner og familie, produsere tekster, være samarbeidspartner og sikte høyere enn meg selv. For der ute, er det et samfunn jeg er en del av.
P.S Jeg hadde litt tekniske problemer i bloggen i går. Det er nå fikset. Bokanmeldelsen min av Kan alle sjekke kalenderen? finner du her.
aspergerinformator.com 