Bevegelse og bedring

Når jeg tenker på tilstanden min, er det lett å bli trist. Fordi jeg ikke er i jobb eller har egen familie, at jeg fortsatt trenger psykiateren og personalet rundt meg. Likevel er det bevegelse. På det kunstneriske plan men også i hverdagen. Teksten fortsetter under bildet.

Jeg takler nedturer fordi jeg har en sterkere ryggrad og identitet gjennom posisjonen min som både blogger, hobbyfotograf og familiemedlem. Jeg ser verdien av å være til, også når jeg sliter Big Time. Jeg holder ut, for jeg tør ikke miste selvrådningsretten. Jeg er allerede frarøvet en del av den, og vil ikke miste det siste lille – igjen. Det ligger en motivasjon til å leve og bevege. For meg selv og de rundt meg.