Mange har hjemmekontor i disse dager, og i dag er første dag i arbeidsuka. Og på en måte gjemmer man seg kanskje litt. For virus og for samfunnet der ute, selv om man ikke ønsker å trekke seg bort egentlig, vil at ting skal være mer normalt. Men nå er det ikke mer normalt og vi er ikke sammen som før.
Jeg kjenner i alle fall på isolasjonen. At jeg ikke ser mennesker på samme måte som før. Jeg har ikke jobb, men jeg var på handletur, apoteket, fototur og fotoklubb. Før. Nå er jeg bare her inne med Mac og kamera, og prøver å gjøre det beste ut av det.
En del med Asperger synes det er godt å være alene uten forstyrrelser og krav om sosialt samspill. Men vi vil ofte høre til i fellesskapet likevel og på tross av behovet for egentid. Jeg prøver å identifisere meg med andre mennesker som har interesser som meg, som de i fotoklubben. Jeg er med, der. Jeg gleder meg til det er slutt på hjemmekontor/gjemmekontor og vi kan møtes i klubblokalet igjen.
