Hvordan opplever du at andre reagerer når de får vite at du har Asperger syndrom?

Jeg fikk diagnose som trettiåring, Asperger syndrom – en utviklingsforstyrrelse på autismespekteret. Nå er jeg 36. Noen fikk en aha-opplevelse. Åja, er det derfor, ditt og datt. Andre, er overrasket. De sier de ikke tenker på meg som autist. Jeg husker en sykepleier sa jeg ikke virket som autist en gang jeg lå på sykehuset etter en overdose medisiner, da var jeg 35. Hun ville ha meg til å fortelle hvordan jeg merker at jeg har Asperger. Jeg prøvde etter beste evne, men kjente meg stilt til veggs og mistrodd. Innlegget fortsetter under bildet.

Noen personer virker engasjerte og interesserte, som mange av leserne av denne bloggen virker på meg. De virker også ydmyke og ikke dømmende. De plasserer meg ikke i bås eller avskriver meg, men får et annet perspektiv inn i sin verden. Mitt perspektiv, som en person med Asperger syndrom. Jeg får lov å bety noe, bare gjennom å være meg. Det er fint.

Noen tenker på meg i disse dagene. Tenker på meg og behovet for forutsigbarheten jeg trenger i hverdagen min. Jeg tror de vil meg godt, og det samme vil jeg dem. Det er i samspill med andre mennesker, man kjenner at man har verdi som seg – på en måte. Selv om det av og til hadde vært deilig å ikke være så åpen og ærlig, fordi det også gjør meg sårbar. Som med den sykepleieren som ikke ville forstå, innse eller akseptere, men irettesette kanskje? Det trenger jeg ikke, men vi mennesker trenger hverandre.