Når jeg er sammen med andre, prøver jeg å fange opp hva de sier og gjør, for å gjøre «rett» selv. Ikke det at de andre har mer rett enn meg, men liksom for å slippe spørsmål om hva jeg tenker (og føler). Bare smelte inn liksom.
Men vent nå. Slett ikke alltid prøver jeg, for av og til er jeg nemlig veldig individualist og særpreget. Men noen ganger, synes jeg det kan være godt å oppfatte andre og kanskje speile litt deres relasjoner og kommunikasjonsmetoder. Se hva som skal til for å få det som man vil, sosialt.
Videre, er jeg ikke alltid så opptatt av hva andre tenker om meg. Jeg kan drite meg ut ved å si noe sårende, bare for å få en slags bekreftelse på den jeg er – selv om den jeg da blir er uønsket. Dette virker sikkert forvirrende på noen. Og er ikke noe jeg er stolt av, men jeg ser meg selv speile ondskapen i verden når jeg har det vondt inni meg. Det onde illustrerer mitt «speilbilde.»
(«Unnskyld at jeg er til,» kommer gjerne som en refleks og boomerang etterpå.)
aspergerinformator.com 