Jeg surrer litt med det sosiale. Ikke fordi jeg er dum, men kanskje fordi jeg er sårbar og litt engstelig for å miste relasjonene jeg har. Men de siste dagene, har jeg fått flere FaceBook-venner og vi kommenterer hverandres bilder og relasjonene vokser og blir sterkere. Som en lupin i veikanten sprer vi oss.
Det er utfordrende for meg, men viktig å stå i. Jeg har en trygg «omgangskrets» der, hvor jeg kan øve meg på å være en del av en gjeng og et samfunn. At jeg er litt annerledes, skal ikke bety at jeg må være ensom – selv om det er mye enklere løsning å ikke kommunisere med andre.
Usikkerheten det medfører – det å kommunisere og sosialisere – og angsten, de våkne nettene, alt sammen er verdt det for å få lov til å være sosialt akseptert og få lov til å dele og fortelle om ting jeg bryr meg om. Det gjør meg til et helt menneske, og de som snakker med meg til ekte venner. Vi vokser litt sammen, tenker jeg, og jeg håper at ingen blir visne av å blomstre for meg. De er så vakre, disse vennene.
