Hva jeg snakker om når jeg snakker om at jeg sliter

…og alt jeg ikke snakker om. Jeg snakker ikke om at det er med angst jeg står opp om morgen. At jeg fristes til å legge meg igjen, men noen ganger er for redd. For at dagen skal dø og jeg gå opp i vekt. At jeg andre dager må sove fordi dagen kjennes for utfordrende. At tiden bare må gå, at jeg forsøker å ta knekken på dagen. En simpel tidstyveri, eller en bevisst morder.

Men så til tittelen. Det jeg snakker om. Det kan være noe helt annet enn du tenker jeg burde formidle. Jeg begynner nemlig å føre samtaler om noe uvesentlig, og gjerne noe som egentlig burde vært likegyldig for meg. Men det er det ikke. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg snakker om hva andre spiser til middag. Hva personalet har med til niste. Hva jeg husker jeg spiste før jeg fikk anoreksi. Hvor godt det var med kald kvikklunsj på skitur. At det er cirka femten år siden jeg spiste det sist og kanskje aldri blir så frisk at jeg spiser det igjen, sier jeg lite om. Minnene er så sterke. Sterkere enn meg.

Jeg snakker også med stygge ord til personer som gjør meg utrygg. Det kan gå i begreper som «horer».Som er et begrep når jeg sier det. Et nedlatende et. Og jeg kan låne rasistiske setninger. Selv om jeg egentlig ikke er rasist. Dette er forvirrende for meg, og jeg knuser meg selv; selvbildet i speilet.