Jeg har en del forbilder. Eller ideelle mennesker. Sånne jeg gjerne vil omgås litt ekstra. Ikke forbilder jeg prøver å bli lik som for hva skal vi med helt identiske mennesker? Og jeg innser også at de er for gode på sin måte, til at jeg kommer til på bli sett på som like god. Jeg blir aldri like morsom som Else Kåss Furuseth, velbalansert som søsteren eller en like god fotograf som nå avdøde Lene Marie Fossen. Teksten fortsetter under bildet.
Jeg synes likevel det er spennende å skrive om, og å strekke seg mot. Være seg ansikt i media eller venner og bekjente, folk på jobb hos meg, personligheter i fotoklubben. De jeg ønsker jeg er like dyktig som, samtidig som jeg igjen innser – jeg kan ikke bli lik. Jeg er unik (på godt og vondt det da).
Romanpersonligheter er også «mennesker» jeg ser opp til å lærer meg om det sosiale livet fra. Det kan være Elling i Ambjørnsens nye roman (lesereks, omtale kommer snart), der han blogger akkurat som meg – likevel annerledes, og noe å bli inspirert av. Hans tro mot fantasien kan bli min trygghet til å våge å drømme stort. Teksten fortsetter under bildet.
Da jeg var barn, hadde jeg en periode et oppheng på håndballkeeper Cecilie Leganger. Jeg klippet ut bilder av henne ifra avisene. Nå klipper jeg ikke lenger, men sakser/noterer meg sitater fra bøkene jeg leser. Kloke ord fra forfattere jeg vil være litt som.
Tenk på hva du sier, hva du skriver, hva du gjør og hvem du er og vil være. For akkurat du kan være viktig for noen (og meg, jeg elsker høyt og opphøyer andre mennesker. Det er et personlighetstrekk ved meg, kalt en (del av en) personlighetsforstyrrelse på fagspråket)
aspergerinformator.com 