Utsiden inn, innsiden ut

Jeg vrir meg i smerte, strekker meg i velbehag. Skjelver i kulde, smelter i djevelens ild. Gråter innvendig, smiler utvendig. Det er bare en sånn dag. En dag inni sjelen, utenfor vinduet mitt.

Jeg ser meg selv. Skjelvende, smilende. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Det er i det hele tatt lite å si om saken. Samtidig som det er alt. Alt om et liv som syk. Og jeg har skrevet bøker, blitt lest. Likevel kjenner jeg meg ensom, alene og mislykket.

Men jeg har jo fått til noe ikke alle får oppleve. Og det tenker jeg at jeg må ta vare på, og fortsette med. Dele hvordan det er å leve med Asperger og tilleggsvansker; å være en høytfungerende autist. Og også – et menneske med tanker og følelser og rett til å leve livet sitt, som andre. Det er noen ganger vanskelig å kjenne på.

Jeg har på denne datoen levd 14 år på tvangsparagraf i psykiatrien. Jeg skriker. Jeg smiler. Sammen med de som vil meg vel. Sammen med de som ikke gir opp. De som følger meg. De som har meg som jobb. De som har meg som venn. Jeg har noen jeg bryr meg om. Også familien min. Som ikke har gitt slipp på mennesket meg.