asperger syndrom · sosialt · tilleggsvansker

Å kollapse og reise seg igjen

I går fikk jeg en liten kollaps. Noen vil kanskje kalle det en meltdown (uten tårer). Jeg ble overveldet av tanker og følelser og invasjon i eget hjem og tilværelse, og løp ut i mørket.

I mørket ble jeg pakket inn i det kalde og det våte. Det hadde regnet og jeg hadde ikke på meg sko. Jeg kom tilbake til meg selv med smerten under føttene og tilbake til mitt hjem da personalet kom og snakket til meg.

Etterpå satt jeg på gulvet og pustet panisk, mens jeg prøvde å sette ord på hva som var galt. Som at det er ubalanse, at jeg ikke klarer middelveien og at det da til slutt blir for mye for meg. Fordi jeg er overhyggelig i stedet for «bare» høflig, og inkluderer alt og alle, går all in en periode. For så å falle sammen, fordi det blir feil (tilgi meg).

På sånne dager, ønsker jeg å være en annen enn meg selv. Jeg observerer hvordan jeg fortsetter å snakke og komme med tips og ideer, mens følelsene mine egentlig ikke har rom for de andre menneskene. Men for å få bo ute i samfunnet vårt, kreves en viss form for samarbeid – i alle fall når man er avhengig av helsepersonell for å bo. Så etter kollapsen, skrudde jeg på håndballen, som nesten er en juletradisjon, og vi gikk videre i dagsplanen.

3 kommentarer om “Å kollapse og reise seg igjen

  1. Hei

    Jeg forstår. I under-stand med strek under understand. Fordi jeg var i samme posisjon en stund tilbake; jeg så en kvinne gå i gata, og av en eller annen mentaliserings grunn (i forbindelse med OP) jeg løp etter henne fra huset og inn i en labyrint av gater som førte til en skog og hun hadde forsvunnet i en «fork-road». I skogens terskel hang det en veiviser artikkel på en stolpe som jeg brukte en time på å ikke-lese, jeg leste den ikke men jeg prøvde å gjøre det, og jeg var «sensorisk overbelastet» bokstavelig talt … Der kunne jeg ha lagt meg til døden som er usannsynlig fordi de gikk folk der med og uten hunder, de kunne og ville ha hjulpet meg, så jeg ville gå tilbake … Det var en helikopter som lokaliserte meg der som hovret over hode mitt, og på bilveien mottok Politibilen meg … Hjemme tok jeg en «varm dusj» som personalet anbefalte, men jeg var i dusjen en time under iskladt vann. … Og jeg vil ikke legge skylden på noen. Livet går videre. Jeg synes synd på folk som tilbyr en kald skulder å gråte på.

    Og Sola gjør sitt beste for å ta vekk kulda fra luften

    Liker

Legg igjen en kommentar til Eva Nygaard Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s