asperger syndrom · sosialt

Kommunikasjonens hensikt

Noen med Asperger, finner ikke meningen med å snakke om «småting». De er ikke alltid tause, men snakker kanskje om det de er spesielt interessert i selv i stedet. Og det kan være litt påtrengende for andre som ikke har samme interesse.

Men jeg tror faktisk at vi har antenner. At vi merker at det kan bli litt mye av et tema, eller at det kan bli litt kunstig stille hvis vi ikke svarer på spørsmål som «hvordan står det til» (som kanskje ikke forventer et ærlig svar og som derfor plager oss, med vår ærlige natur og utveksling av værstatus. Noen holder på sitt mønster likevel, men jeg tror vi er klar over det. Klar over at vi er ensporet når vi fokuserer på vår egen interesse i stedet for det allmenne.

Jeg personlig har begynt å sette pris på det det å snakke sammen kan gi meg i form av fellesskapsfølelse. Jeg blir mindre alene når jeg snakker med de som er glad i meg. Ja, jeg snakker ikke med alle og enhver for enhver pris, men den timen jeg har besøk av de jeg bryr meg om, da snakker jeg. Det fyller stua mi og forholdet vårt og jeg har det bra! Jeg føler meg akseptert og inkludert, og ikke som en underlig einstøing.

Jeg har også glede av
hverdagstemaene. Fordi de gir meg følelsen av å være menneske, og vi kan dele minner og opplevelser fra livene våre. Selv om jeg ikke har like mange hverdagslige opplevelser som andre da jeg lever litt spesielt uten for eksempel arbeid eller stor vennekrets eller egen familie, har jeg en historie der jeg hadde litt mer vanlig liv som det er deilig å minnes. Og når jeg får snakket om disse tingene, og ledd med de jeg er glad i, kjenner jeg mer på å ha et komplett liv. At jeg i meg selv rommer mye.

Og da, da er det også plass til
de «særere» livserfaringene mine. Alle årene på sykehus. Tvangen jeg er utsatt for. Føler jeg meg trygg, kan jeg også snakke om dette tabubelagte. Og det tror jeg er ganske viktig. For ingen er bare det vi ser, vi er komplekse mennesker med tanker og følelser. Selv om jeg er best skriftlig, kan det være fint å snakke litt. Om så bare den lille timen besøket varer og halvtimen med psykiateren. Det er da noe.

Med personalet, er jeg mer snever i tematikken min. Jeg fokuserer mye på hva personalet har med seg til niste. Fordi det er konkret og enkelt og gir meg følelse av kontroll i en uoversiktlig og for meg uforutsigbar verden. Alt i alt har all kommunikasjonen min en hensikt, selv om noe virker mer uviktig enn annet. Som dette med nisten.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s