samfunn · tilleggsvansker

Et møtende tog

Å leve med suicidalitet, kan høres rart ut. Men mange mennesker i Norge er suicidale, og overlever – heldigvis. Min erfaring med å ha selvmordstanker og å gjøre selvmordsforsøk er både lang og for mange skremmende.

Det har vært mange menneske
r som har måttet redde meg når jeg har skadet meg selv på den ene eller andre måten, med mulig dødelig utfall. Å ligge på sykehuset da, og bli tatt hånd om av fremmede og kanskje snakke med en gråtkvalt pårørende på telefon – det er en del av livserfaringen min, en håndbagasje jeg vandrer rundt med på perrongen. For noen ganger er lyset i tunnelen et møtene tog.

I dag skal jeg skrive lit
t om det jeg kan trenge når jeg står på en slik mulig endestasjon. Hvordan jeg kan hjelpe meg selv til å bli med til neste holdeplass, og hvordan dere rundt meg er en støtte for meg.

En del mennesker
sier når mennesker går bort, også spesielt ved selvmord, at de håper personen får fred. Men jeg ønsker at jeg og andre som strever med livene våre, skal få fred i livet! Ikke i døden, i døden får på en måte alle fred (i alle fall fra livet) og den freden kommer til slutt til oss alle. Vi er ikke udødelige. Å få dø kan kjennes godt når man har det forferdelig, men når fortvilelsen har lagt seg litt kjenner man ofte at livet kan være verdt å bære på litt til. Tross alt.

Jeg tror altså på et liv før døden. Og jeg heier på å gjøre det beste ut av det livet. For meg og de rundt meg, og for de andre man kan få hjelpe, støtte og inspirere til å leve. Gjennom å vise at man bryr seg, strekke ut en hånd, være en stemme. Og to ører. Det er jo så viktig å lytte til hverandre, og å se den enkelte.

Så hvordan kan livet mitt opprettholdes når jeg plutselig ser svart og ikke klarer å håndtere mine egne demoner? Når jeg mister kontrollen? Da trengs et sikkerhetsnett. Da trengs noen som er der, og som ikke bukker under eller trekker seg tilbake, men heller ikke får hetta og lager et sirkus av kjeft som skremmer meg. Jeg blir så liten da, og de minste av oss i samfunnet klarer jo ikke å ta vare på oss – akkurat som om man var et sårbart barn. Så hvis noen kjefter og stikker av, blir det farlig for meg.

Så vær her med meg.
Fortell meg at du er glad i meg, hvis du er det. Vis meg at du ser, og at du tåler å se også det vonde. At mitt vonde ikke ødelegger deg. Trenger jeg, eller andre som sliter, hjelp – se til at de får det før du går. Det kan være å følge til legevakten, eller ta en telefon til noen som kan følge opp personen hvis du ikke kan det selv. Kanskje en nabo kan stikke innom, eller noen kan ringe og snakke litt? Eventuelt skrive, da mange kan synes det er litt vanskelig å si alt man vil høyt.

Det trenger ikke være trist og leit
å snakke med en person som tenker på å ta livet sitt. Det kan også være fint. Man kan betrakte og se på livet. Og kanskje sitter man igjen med det som holder oss sammen. Vi trenger ikke reise alene, om vi bestemmer oss for å ikke dra til endestasjonen men i stedet blir litt på en annen holdeplass. Det er ikke hastverk, litt forsinkelse går også fint. De fleste har tid til å snakke med meg og andre som har det vanskelig, bare de er klar over det. Ti minutter prat koster så lite, men kan bety alt.

Jeg har sittet og snakke
t med en psykiatrisk sykepleier for eksempel, en gang jeg var innlagt i Volda, det lille stedet på Sunnmøre. Hun hjalp meg å si hvordan jeg hadde det, med en skala fra en til ti som vokabular. Jeg hadde ikke ord, men tallene fant vi sammen. Var jeg nede på en toer, sjekket hun oftere inn til meg. En gang, følte jeg meg skikkelig bra. Det var kanskje bare den ene gangen, men da banket jeg på vaktrommet og gav henne det høye tallet. Vi delte gleden sammen og det var så fint.

Nå for tiden, prøver jeg også å redde meg selv hvis det har gått galt. Jeg vil jo på mange måter leve, selv om noe inni meg gjør det vanskelig å velge livet når jeg får impulser som truer livet mitt. Det er kanskje litt i seneste laget noen ganger, men å si fra også når man har gjort seg noe er bedre enn å la skaden ta livet av seg. Kanskje kommer jeg dit at jeg kan si fra før noe skjer, men med det kroniske suicidale, er det svært vanskelig. Når jeg da gir beskjed omsider, er det viktig at de rundt meg handler raskt. Da er det ofte ingen tid å miste på et slikt tidspunkt, og de rundt må ikke vente å se men i stedet ringe 113.

Notabene:
Til deg som har tanker om å gjøre slutt på livet, det er ingen skam å snu og velge livet i stedet (jamfør fjellvettreglene nå i påsken, kanskje?) Og det er ikke flaut, farlig eller feigt å be om hjelp. Det er modig!

Til alle som hjelper noen: husk å snakke med andre og hent flere ressurser når det er vanskelig å stå i. Om du også bukker under, er det ikke godt for noen. Du er like viktig som den som er syk/trenger hjelp. Takk for at du står på! Uten helter som deg, ville det ikke vært noen av meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s