asperger syndrom · sosialt

Singel samhørighet

Jeg leste en fin setning, i boka «dette snakker man bare med kaniner om» av Anna Höglund. Det stod: «Samhørighet er kanskje noe man må finne i seg selv.» Og det traff meg!

Det traff meg både som en hard realitet,
det at jeg må ta til takke med dette mennesket som jeg ikke er så glad i, men også som en velsignet gavepakke. Når man synes det er litt vanskelig å forstå det sosiale spillet, er det fint om man selv kan gi seg samhørighet.

Jeg tenker litt på bilder,
det å gjøre seg selv til to i en dobbelteksponering eller ved å bare ha veldig lang lukkertid og bevege seg så man dukker opp flere steder på fotografiet. Bildet jeg valgte ut til å illustrere dette innlegget, er meg i fri flyt med lang lukkertid. Jeg har brukt blått teppe sammen med meg, siden det er fargen man ofte forbinder med bevissthet rundt autisme – og fordi det bare er en farge jeg trives med også.

Mange mennesker på autismespekteret,
er single. Noen av dem lever med øvrig familie, som på gutte- eller pikerommet langt inn i voksenlivet, andre bor for seg selv og har kanskje ikke så stor omgangskrets heller, blant annet med tanke på at rundt en tredjedel ikke har noen form for arbeid. Noen undersøkelser, viser også enda lavere tall, at så få som ti prosent har en vanlig jobb. Jobb er ikke alt, men det er en sosial arena for mange – et møtepunkt i hverdagen.

Jeg zoomer inn
på dette med seg selv, det å finne mening og samhold i seg selv. Være tro mot egne følelser, tanker og ideer kanskje. Og vokse på egen selvtillit og rette seg opp i ryggen. Som spiseforstyrret, har jeg jo ikke alltid så mye positivt å si om kroppen min heller, men skal jeg være dønn ærlig med meg selv, og ærlig er mange av oss på autismespekteret, kan jeg finne positive ting med kroppen min – og alt den har maktet og besteget! Jeg har på en måte vært på mang en fjelltopp, selv om jeg ikke kan dokumentere med verken Galdhøpiggen eller Mont Everest. Det er livets berg- og dalbane, jeg har ferdet rundt på.

Kroppen min rommer flere identiteter.
Jeg er ikke bare pasienten, bare datteren, bare bloggeren, bare tanta, bare selvskaderen, bare søsteren, bare forfatteren, bare anorektikeren – jeg er en salig blanding og hvilke identiteter som skinner frem varierer og skifter som om jeg var en proff skuespiller. Noen ganger kan jeg være enormt frisk, før jeg kanskje faller sammen og sykdommens ansikt titter ut av vinduet på sykehuset. Der er persienne ofte trukket ned, og blir jeg spurt om jeg vil ha dem oppe eller nede vet jeg ikke hva jeg skal svare, det er liksom så vanskelig å ta stilling til noe i livet når jeg kjenner meg så død.

Så, dette er altså balansekunst dette livet.
Balansere mellom å være alene og helt solo og å være sammen og en del av fellesskapet. Jeg er glad for at begge deler kan skje, både når man er alene og sammen med andre. Det gjør meg på en måte selvstendig og fri: Fri til å stikke hodet frem eller grave det ned i sanden som en struts, eller kanskje dukke ned i kaninens hull som i eventyret om Alice in Wonderland. This is Wonderful! Jeg elsker nemlig å leke med ordene. Jeg ønsker med dette alle en god ettermiddag, første påskedag. Det er lov å kose seg litt, alene eller sammen. Hilsen Helene Aspergerinformator.

2 kommentarer om “Singel samhørighet

    1. Ja. Det er klart! Bare mente a de gangene jeg føler meg litt utenfor fellesskapet kan jeg kanskje omfavne det jeg står i på egne ben også, være et minifellesskap i stedet for å tenke «jeg er ensom» for eksempel, som mange gjør

      Liker

Legg igjen en kommentar til Helene Aspergerinformator Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s