asperger syndrom · foto · samfunn · spesialinteresser · tilleggsvansker

Under samme himmel

Jeg gikk en tur på lørdagen med fotokameraet i hendene. Jeg så ting de som gikk med meg ikke så, og heller ikke en forbipaserende flokk. En fremmed mann i denne glade flokken, skjønte ikke hvorfor jeg tok bilde av en kork. Jeg så noe han ikke så. Jeg laget et bilde fra hodet mitt og over på minnebrikken.

Jeg var overhodet ikke psykotisk, jeg var «fotograf». Jeg elsker å se verden gjennom kameraets objektiv. Kanskje blir jeg objektiv, kanskje blir jeg subjektiv, kanskje en blanding av dem begge. Foto er en av hovedinteressene mine. Når vi med Asperger og autisme skildres, får vi ofte merkelappen om at vi har særinteresser. Men ordet er litt misvisende, de trenger ikke være sære i det hele tatt de interessene. Det som gjør dem litt spesielle og som gjør at de klassifiseres med merkelappen, er bare at de er så viktige for oss.

Min fotografering er så viktig at jeg tatoverte både et kamera og det engelske ordet «smile» på meg. «Smile» står på utløserfingeren min, så hvis jeg tar et portrett av deg, kan du lese beskjeden: Smil til fotografen! Smil til meg. Jeg sender glade blitsgnister tilbake. Men jeg kjenner mange, mange mennesker som ikke har såkalt særinteresse fordi de ikke har diagnose, men som er like opptatt av foto som meg. Det er ikke en utviklingsforstyrrelse eller sykt å interesser. Det er friskt. Og jeg er også frisk, på mange måter. Og det friske kan spre seg like godt som virus, og heldigvis er ikke folk vaksinert mot mine kreative utfoldelser, observasjoner, betraktninger og nye ideer. Det blir tatt imot, og noen ganger får jeg applaus.

Fordi jeg lever et begrenset liv,
er motivene mine derpå ofte litt begrenset. Jeg er aldri på reise for eksempel. I fotoklubben månedens bilde, kommer det ofte inn bilder fra eksotiske steder, eller urbane bilder fra for eksempel New York. Slike bilder finnes dessverre ikke i mitt arkiv. Ei heller i minnet mitt, for jeg har ikke vært noe særlig rundt omrking i verden. Jeg har vært på sykehus, jeg, vandret i de lange, slitne korridorer med uknuselig glass i dørene.

Jeg drømmer om India, men jeg vet det kanskje ikke blir noe av. For selv om noen påpeker at jeg vil leve og har livet foran meg, er sannheten med min helse en annen og psykiateren min får frem at det er veldig utrolig at jeg er 37 år nå. Mange med min tilstand dør før 35. Derfor er det litt vondt med de velmenende ordene om at jeg har livet foran meg, er ung, har alle muligheter. Jeg har ikke det. Og det er til og med mye min egen skyld, slik jeg har ødelagt meg selv. Jeg protesterer ikke på disse godt mente kommentarene, nettopp fordi de er godt ment og de som sier det ikke kan vite at det ikke stemmer med slik livet reelt sett er for meg. Noen ting er det best å la ligge, døden skaper så dårlig stemning.

Jeg liker altså ikke å snakke eller skrive så mye om sykdom. Jeg liker å formidle ting som gjør at man kan leve med utfordringene, finne hverdagsgleder, fotografere, sette pris på seg selv, hverandre og livet. For selv om jeg kanskje ikke blir gammel, lever jeg her og nå. Og jeg elsker å vise frem ting som gjør det fint, det være seg detaljer omkring meg eller mennesker som bryr seg om meg og som jeg bryr meg om tilbake. Derfor gjør jeg det ofte.

Jeg lever også videre på den måten jeg gjør. Både dessverre og heldigvis, vil kanskje helsevesenet si? Selv om det ikke gjør meg frisk og selv om jeg ikke er et perfekt forbilde, og kanskje heller ikke verdens beste venn er jeg her svever jeg slik rundt på jorda her. Mellom himmel og helvete, er vi altså med våre større eller mindre utfordringer alle som en. Det som kan være en skyværsdag for deg, er kanskje noe jeg føler er en bagatell og ser kanskje det som en nesten skyfri himmel, og motsatt andre dager, men vi har en del felles verdier og gleder uansett og vi kan holde hverandre i hendene gjennom stormene.

Vi deler den samme himmelen over hodet, samme hva vi tror på. Vi kjenner sola som skinner derfra her i dag, og jeg skal ut i det himmelblå etter at jeg har hatt møte med psykiateren min. Kanskje er jeg noe hodeløs innimellom, andre ganger fullt og helt til stede. Ta vare på hverandre i dag, vi har ingen garantier for hvor mange dager vi har hverandre og jeg skjønner det så godt, siden jeg ikke er så ung at jeg ikke oppfatter det når jeg møter på døden. Men enn så lenge, er jeg altså en overlever. Kanskje ikke noe å være stolt av når man ikke har rukket å bli «gammel» enda, men til min alder og helseutfordringer sett under ett har jeg og kroppen overlevd ganske mye! Illustrasjonsfotoet er fra lørdagens tur med kameraet, i et utstillingsvindu i Drøbak.

3 kommentarer om “Under samme himmel

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s