Hverdag · samfunn · tilleggsvansker

Vaksinert

I dag var det min tur. Jeg føler meg litt «feil» som får komme foran i køen, foran de friske/uten sykdom i min aldersgruppe. Men reglene er visst satt slik, siden det er større fare/risiko for alvorlig utfall for de med alvorlige underliggende sykdommer om de skulle bli rammet.

Siden jeg er arbeidsplassen til mange personer, føler jeg litt ekstra på at det er litt min plikt å vaksinere meg da jeg nå fikk tilbudet. Slik at jeg ikke smitter andre hvis jeg skulle blitt syk. Derfor har jeg aldri vært i tvil om å si ja til vaksine.

Jeg er heldig. Jeg er prioritert. Jeg får mulighet til å være med på å stoppe videre spredning, som et bittelitte ledd i det store, det skumle, det mørke. Vi er i en pandemi, og alle må bidra så vi kan se lyset og samles igjen, som før pandemien, uten store begrensninger som nå. Ei lyspære tennes, jeg får en idé/tanke. Jeg er en av fellesskapet, jeg må altså også bidra. Jeg trøster og motiverer meg selv med at det er alle som bør vaksineres sin tur om ikke lenge, og i tur og orden kommer samfunnet til å bli så godt som fullvaksinert. Det ser jeg frem til!

Jeg ser frem til at de som har det vondt nå, får det bedre. Jeg håper at det vil hjelpe med en gjenåpning av samfunnet. Det er viktig for meg hvordan andre mennesker har det, det er ikke sånn at jeg er empatiløs selv om noen kan oppleve meg litt slem i uttalelsene mine når jeg er redd og sint. Jeg kjenner altså at jeg blir uvel når jeg leser og hører om de som ikke får oppfølgingen de føler de trenger nå i pandemien, enten være seg med psykisk eller fysisk helse/uhelse. Jeg føler, som du. Jeg føler; med deg.

Vi (jeg og de som følger meg) møtte opp til time,
som skulle være klokken 11.10. Vi var presise, og det var også Ås kommunens vaksineberedsskap. Jeg følte på mange følelser inni meg, mens jeg brettet opp ermet på den armen psykiateren lurte på om jeg hadde noen muskler å stikke i på. To damer jobbet rundt meg da vaksinen skulle settes, og de inspiserte armene mine og måtte bytte til tynnere nål fordi jeg er såpass tynn. Jeg unnskyldte meg, og de sa at det skulle jeg ikke tenke på. De ivaretok alle på en beundringsverdig måte.

Tilbake til alle disse følelsene.
Jeg er ikke redd for et sprøytestikk, jeg stikkes hver uke hos legen andre steder på kroppen i forbindelse med bedøvelse før suturering, men jeg tenkte en del på det å velge livet på en måte. At jeg via vaksinen skal beskytte meg mot mulig sykdom og død. Er jeg verdig? Fortjener jeg å være fysisk frisk? Hadde andre fått det bedre dersom jeg falt fra? Og kunne min dose reddet ett annet menneske?

Jeg vet at ikke alle
tankene mine er friske. Men vaksinen kan ikke snu på dem og gjøre meg til et «bedre» menneske. Så burde jeg ikke bidratt i denne nasjonale dugnaden, men heller trukket meg vekk fra hele samfunnet? Og som om det ikke var nok med å bli prioritert i dag og de blandede følelsene rundt min eksistens det gav meg, fikk jeg time for neste dose Pfizer allerede om tre uker, jeg måtte ikke vente seks som mange, nettopp pga. immunsvikt/sykdom. Nå tror jeg jeg må hvile meg litt, i alle fall.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s