Hverdag

Gresset grønnere

På tur lørdag, traff jeg dette gjerdet. Så hardt, så brutalt. Likevel åpent for en fugl, jeg fløy over i tankene og tenkte: Gresset grønnere på den andre siden av gjerde. Og noen ganger det nok det også, selv om ordtaket skal få oss til å innse at det er fint der vi er. I dag vil jeg skrive om det som er fint hos meg.

Forutsigbar økonomi.
Jeg har en lav inntekt som ufør, men den er til å stole på og regne med. Jeg blir ikke permittert eller satt i saksbehandlingskø plutselig. Jeg har blitt vurdert til å ha rett på utbetalingen fra NAV og jeg jobber på det jeg kan med livet mitt, for at det skal fungere, uten at det at jeg er syk og må jobbe med meg selv gjør at jeg mister levebrødet.

Familie. Jeg har nær kontakt med spesielt mine foreldre. Jeg ser de nok også oftere enn mange såkalt friske gjør, da de kanskje har jobb og barn og mange forpliktelser som «går foran» tid med foreldrene. Jeg er tilgjengelig for besøk, og får besøk. Vi holder også kontakten digitalt alle dagene vi ikke ser hverandre fysisk. Vi ser tv «sammen» mens vi snakker på iPaden. Med bokstaver. Vi har et helt alfabet. VI er en roman. En hjertevarm en.

En lidenskap.
Eller faktisk tre. Fotografering, lesing, skriving. Og gjennom interessene mine, «treffer» jeg andre mennesker. Både folk som deler fotograferingen, og andre som er interessert i å se bilder eller lese det jeg skriver. Og folk som kanskje vil ha en bokambefaling. Jeg både skriver og snakker om bøker. Det gir meg et repertoar som representerer flere liv og sosiale relasjoner og erfaringer enn hva mitt liv alene bærer.

I fotoklubben i går, fikk jeg noen gode ord om et par bilder, selv om bildene mine ikke gikk til topps ved de månedens bilde de var sendt inn til. Å få gode ord likevel, gjorde det mye enklere å bære å ikke ha vært «god nok». Kanskje forteller bilder noe viktig også når de ikke bare er bilder som fenger ved første øyekast. Jeg slenger øynene utover skjermen og smiler og betrakter de andre sine bilder. Til sammen er vi et mangfold.

Lyspunkter i postkassen. Hverdagslykke kan være de minste ting. Jeg lyser litt opp når jeg går ut i postkassen min, jeg som tidligere fikk posten levert på sykehuset av familie, men som nå betjener min egen postkasse i den kommunale boligen jeg leier, som jeg må leie fordi jeg trenger bemanningen som ikke kan gis i et eget, mindre hjem.

I dag kom et lite anheng som er formet som en blomst, i samme serien som blåveisen jeg blogget om forrige helg. Denne er fra omtrent 1980 og oser lilla lykke (den har lilla emalje). Jeg skal også plukke opp pakken min fra Foto.no i dag, og handle litt på butikken. Det blir Pepsi Max til meg på tilbud, jeg er heldig som får hjelp til å handle så jeg får benyttet meg av tilbud, samt jeg skal kjøpe inn noe til besøket i kveld. Jeg liker å servere med mine vakre skjeer. Ja, hverdagslykke, er vi lykkelige? I fortvilelsen min er jeg ikke det, men jeg har lykkelige øyeblikk. Og de tar jeg vare på.

I pose og sekk.
Som pasient, er man jobben til noen. Men samtidig kan jeg noen ganger oppleve at jeg ikke er bare inntekten deres, men et menneske de setter pris på å være sammen med. Da blir jeg glad og ydmyk inni meg. (Hvisker ut konturene og krabber sammen i stolen med teppet rundt meg, kanskje blir det grønt om jeg lukker øynene og spirer, jeg er et levende håp.)

En kommentar om “Gresset grønnere

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s