Det går over styr for meg av og til. Det handler om et følelsesliv ute av kontroll. Og jeg har en hau av grenser for å holde meg i sjakk. Både egne og andres, regler for hvordan jeg skal få leve. Jeg som ikke vil veie over visse tall, og sykehus og psykiater og kontrollkommisjon og dps og bolig/kommune som bestemmer at jeg må veie «nok» om jeg skal slippe sondeforing opp til normalvekt i stedet. Noe jeg absolutt ikke ville klart å leve med, og da kommer døden.
Døden kommer ofte ellers også. Den kommer som en diger greie og erobrer meg. Som en hånd plukker en liten markblomst. Jeg setter meg i vase, og bøyer hodet. Ydmykt, som på en grav. Og sånn har det vært i helgen, at jeg har tenkt på graven min. Jeg har prøvd så hardt så hardt å leve, og da noen mennesker gikk fullstendig over streken og kritiserte meg for noe privat som de ikke har noe med, og som ikke går utover noen som helst, meldte jeg meg rett inn i en Facebook-gruppe med billige gravsteiner.
Jeg er altså ganske melodramatisk. Gruppen er for de som har kjære som de vil ha en fin sten til, men ikke kanskje har 25-40 000 å bruke på det, og i stedet vil kjøpe oppussede men flotte steiner fra cirka 8000. Det tenkte jeg var en innmari god deal, til de som må håndtere dødsfallet mitt. Så, nå er jeg medlem. Og det var like før jeg bestilte meg min egen støtte. Og sånt, vil være vanskelig for de som er glad i meg å støtte. En slik impulsiv og destruktiv adferd. Men jeg vil egentlig bare godt, vil at ingen skal få unødvendige utgifter med min bortgang. Jeg har kostet nok.
Jeg tar dårlige valg av og til. Det gjør at jeg kommer dårlig ut, i det lange løp også. Jeg er så destruktiv. Samtidig som jeg blir så oppslukt når jeg samler på noe. Jeg gir mye for at ting skal være komplett. Jeg har noen fine samlinger, men kunne ønske noen verdsatte dem og jeg håper at det som jeg har klart å skaffe to eks av på vei til å få min komplette samling, vil komme noen andre til glede. Jeg tar ikke overpris, men ønsker ikke å gå så mye i minus heller. Så jeg håper de rette kjøper dukker opp, for å få glede at det jeg har jobbet flere måneder med å få tak i fine eksemplarer av, og satt sammen til en samling. Hvis ikke, får det gå i arv. Det er ikke verdens undergang.
Men der har vi det gående, arv. Det at jeg tenker mest på etter dette livet og ikke dette livet – når ting blir for mye for meg. Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor andre mennesker skal kritisere meg for noe som ikke angår dem og som ikke går utover noen. Kan de ikke respektere andres grenser og personlige sfære? Når jeg virkelig egentlig gjør en god gjerning, og bare prøver å være et individ som alle andre, med respekt for seg selv og andre. Det er så vondt, og jeg føler meg angrepet og føler jeg ikke har livets rett. Og som om alt jeg tar i, taper i verdi. Er jeg virkelig så verdiløs?
Det går over styr, igjen, når andre går langt over streken, og legetimen i dag forsterket den verdiløse følelsen, og følelsen av å være et problem. Er mennesker som skader seg selv ikke verdt respekten andre mennesker tar for gitt? Hva skjer når ikke engang legen tolererer hvordan man er, som menneske, med feil og mangler pga. sin helse/sykdom? Jeg vet jeg er syk(t håpløs) noen ganger, men jeg trodde likevel at jeg fortjente hjelp igjen. Men når det er sagt, jeg har en flott lege og godt hjelpeapparat, men det ble kanskje litt for travelt på legesenteret i dag, og da koker man kanskje over i frustrasjon? Jeg vet ikke. Jeg er villig til å tilgi, det er jeg alltid. Ydmykt krabbet jeg sammen i stolen og skriver en drøm.
aspergerinformator.com 