Så kom fredagen. Etter en uke som har vært både opp og ned. Jeg har kjempet, virkelig. Jeg har følt og jeg har sett. På livet og andre mennesker. Muligheter og umuligheter. Tenkt på andres intensjoner, hva vil de meg? Jeg har sett de finne nye beiter, andre å snakke med. Jeg har kjent meg forlatt og alene. Og årsaken, er bare bagateller. Jeg har ikke gjort noe egentlig galt, annet enn å være gal. Av natur.
Jeg spør: Er ingen trofaste, som svanene? De som lever i sølibat om maken dør. Hvis jeg dør, vil noen skjerme seg da, og leve bare i pakt med seg selv og de menneskene de allerede hadde der, eller vil de «erstatte» meg? Er jeg lett å erstatte? Er jeg et slikt menneske man kan plukke opp hvor som helst, som i grøftekanten? Ja, jeg er kanskje så skakkjørt.
Kan en skadeforsikring eller dødsforsikring gi mer valuta til de jeg er glad i, enn jeg gjør som levende? Jeg tror kanskje det. Og det gjør det vanskelig å leve. Noen holder virkelig, virkelig av meg, men jeg føler de fortjener bedre. Det er en vanskelig følelse, som jeg vi slite med å forsvare. Fordi det kanskje sårer de som virkelig står på for meg. Det at jeg ikke føler meg som noe verdt likevel, kan kanskje kjennes som et svik og et nederlag.
Jeg er veldig ærlig. Av natur det også. Som så mange andre med autismespektertilstand. Likevel prøver jeg å komme med hvite løgner jeg også, for å pynte litt på sannheten slik at jeg blir mulig å bære. Ingen kan bære en blytung sandsekk hver dag. Jeg må også være litt sprudlende lett champagne. Skål, for oss. Det vi prøver å få til å funke igjen. Kanskje er dette bare enda en tung periode, som vi skal greie. Jeg vet ikke.
aspergerinformator.com 