I dag skal jeg skrive litt om de små ting. De vi ofte kanskje tar for gitt, men som utgjør en forskjell. Som at noen smilte til meg på butikken. Eller at de tre eldre damene jeg ofte møter på tur, var ute og gikk og jeg fikk ønsket dem god tur og alt godt og alt føltes litt bra. Eller den lille marihønen som krabbet på den grå asfalten, som et rødt stoppskilt. Jeg tråkket naturligvis ikke på den, slik som den fikk varslet meg!
Jeg ser ting som kanskje går andre folk hus forbi, fordi jeg leter etter detaljer og perspektiver til bildene mine (verden min). De aller minste blomstene, druknet i ugress før jeg fokuserte dem frem. Du bryr deg kanskje ikke, før du ser bildet på skjermen og kjenner at gul gjør deg glad også, og håpet lyser grønt.
Noen av innleggene mine er mørke. Andre er lyse. Vi mennesker er ikke bare én ting. Og jeg går fra mørkt til lyst ganske ofte. Og raskt! Som lynet på en svart himmel.
Det er fare for brann, når et lyn slår ned. Og tordenen buldrer alarmerende. Kanskje blir du redd av meg, skremt. Eller kanskje blir du redd på vegne av meg, som bekymret for mitt ve og vel.
Personlig, kan jeg gi null forsikring. Men kanskje er det en liten trygghet å vite at jeg er ivaretatt av det norske helsevesen. Så om jeg går helt i svart igjen, er det noen som kan fange meg opp og tenne lyset. Enten det bare er et hyggelig led-lys eller ambulansens blålys.
Jeg uler av lykke. For at noen bryr seg nok til at jeg finner mening med å ta mine fotografier «til» dem, selv om jeg ikke har en stor radius eller fotomodeller å velge i. Jeg gleder meg over sommerhalvårets motiver og muligheter.
aspergerinformator.com 