Klamre seg fast

Å leve. Er å ta til seg næring, og kanskje blomstre. Det er så vanskelig, men likevel en nødvendighet. Kroppen trenger næring og jeg – sjelen min – trenger også aksept. For den jeg er. Kjærlighet og omtanke. Jeg er kanskje ganske isolert inni meg, sånn at jeg ikke alltid vil være sosial sammen med andre på en adekvat og konstruktiv og givende måte, men jeg trenger noen, likevel. Som biene trenger nektar. Jeg tok disse bildene (hvorav jeg deler fem i dette innlegget) for en drøy uke siden, for å illustrere kampen, der de flyvende små klamrer seg fast. Med ønsker om en god 17. mai i morgen, fortsettelse av våren og sommer som kommer.