Hvem har rett? Hvem bestemmer? Er det en jurye? Har de en dommer? Vil dommeren slå hammeren i bordet, meg ned i støvlene? Jeg krymper meg, bøyer hodet. Så reiser jeg meg igjen. Tenker på menneskerettighetene. Og jeg begynner å stå opp for meg selv, legge frem fakta for juryen.
Det handler ikke om å alltid få viljen sin. Men det handler om å bli hørt, for den man er. Få frem sin side av saken. Jeg kan bli «dømt» eller avvist, men jeg har ikke en sjanse til å oppnå forståelse om jeg ikke byr på sakens fakta – sett fra mitt ståsted.
Autisme forbindes ofte med inni selvet. Samtidig er mange av oss kreative, og har nyskapende ideer som kan bli til både alternative løsninger på hverdagsutfordringer og kunstuttrykk. Og som kunst ellers, berør det ofte. Når man berører noen, får man betydning med sin mening og personlighet.
Men ofte, møter jeg jo forundring. Og at folk ikke forstår hvordan jeg tenker, enda så logisk oppbygd det er. Jeg legger to og to sammen, og så blir det til slutt en ganske stor pott da, som må veksles inn.
Man kan si det handler om balanse. Og om rettferdighet! At når jeg gir av meg selv, trenger jeg å få tilbake, bli anerkjent og akseptert som menneske, ikke bare bli skjøvet vekk som «pasienten» og «problemet» når vi står i en situasjon der andre ikke forstår reaksjonsmønsteret eller følelseslivet mitt.
aspergerinformator.com 