Jeg er jo litt på sosiale medier, selv om jeg ikke er aktiv med noe annet enn bøkene på Instagram og mest blogg på Facebook. Jeg følger med på ferden på Facebook innimellom og onsdag var det noe fint og viktig fra Maria Mena. Hun hadde fått en melding fra en mamma til en jente på åtte, om den nye sangen sin. Og så fant jeg den frem, og hørte på den jeg også – forøvrig hennes første egne låt på norsk.
Det ble til at den ble stående på repeat og jeg tipset mine venner. Særlig dem av dem som trenger å høre at de er fine. Vi er alle sårbare og trenger bekreftelse på at vi er ok, og i noen faser er man ekstra sårbare. Jeg håper mange lyttere får til det mammaen og åtteåringen fikk. En god og viktig samtale. Noe å reflektere ut fra, som et speil reflekterer oss. Under videoen, fortsetter innlegget mitt.
Med dette som inngangsport, tenker jeg også litt på samfunnet generelt. Hvordan det fremstår for de unge spesielt. Hvordan de kan føle seg ekskludert, feil og utenfor. Mens er de fine, viktige og verdifulle verdier. Hva får et barn til å tenke at det ikke fortjener mat? Hv får en ungdom til å operere seg? Hva får en med livet foran seg til å stenge seg selv inne, og ikke slippe ut med tanker, følelser eller den en er?
Jeg har ingen gode svar. Og jeg håper at vi egentlig ikke trenger å svare i fremtiden. At alle i stedet ser seg selv som i speilet Maria. Som veldig fine. Marias ord om sangen delt med oss på Facebook: (…) den handler om å låne øya til de som elsker deg når du selv sliter med å se HVOR bra du er.» Spre sangen sier jeg, syng av full hals, og strekk deg mot lyset og de som gjør deg glad.
aspergerinformator.com 