asperger syndrom · Hverdag

Hobby i hjertet

Mange har en hobby – som de trives med, og noen ganger kanskje føler de brenner for. Som et lys tennes flammene. Noen ønsker å dra hobbyen videre, til å bli en næringsvirksomhet. Jeg har ikke sånne ambisjoner. Jeg liker å bare pusle med bloggen min, skrive om det som opptar meg rundt foto, litteratur, skriving – og Asperger syndrom. Tilstanden min er kanskje ikke en hobby, men den er en form for livsstil på godt og vondt. Min måte å leve på. Og noen livsstiler kan være hobby, tenker jeg. At man liksom driver litt med dem. Som når jeg leser reklame, tilfredsstiller jeg «Aspergeren» min.

Skulle bloggen blitt næringsvirksomhet, vil jeg føle meg bundet. Det ville og blitt vanskelig for meg å føle at jeg selv er viktig nok stemme. Som om man bør by på noe mer om man er næringsdrivende, til leserne sine som på en måte blir kundene. I det minste matoppskrifter, som så mange elsker. Neida, ikke alle trenger å være matbloggere, men jeg har nok med å pusle her på bloggen jeg, med det som gir meg glede – og det som føles vanskelig som jeg prøver å sette ord på – og på den måten være en stemme for andre som kanskje kjenner på noe av det samme.

Skulle fotoen min blitt næringsvirksomhet, ville jeg for min egen del trenge en ny utdanning. Jeg måtte blitt tryggere på at jeg er god nok som fotograf, før jeg ville ut på oppdrag, derfor ville en utdanning føles som en nødvendig nøkkel og sin som jeg øler meg nå kjenner meg meg ikke sterk nok til å vise arbeidene mine til en lærer/mentor. Og, hvis jeg først hadde vært på oppdrag med fotografering, ville noen forventet å se resultatene. Jeg vil heller vise frem de bildene jeg vil vise frem. Jeg blir stresset bare noen spør om å få se et bilde fra turen jeg var på for eksempel. Jeg kan vise, men da må initiativet komme fra meg. Da blir det kanskje litt dårlig business, hvis jeg avviser «kunden» og sier nei, du får ikke se. Innlegget fortsetter under bildet.

«Livets trær», Langhus 10.06.2021. Teknikk: ICM.

Det handler om å legge lista der man føler man kan håndtere den. Og gjøre det man får glede av. Jeg har andre plikter, som jeg følger opp, og da er det godt å ha disse hobbyene å kose meg med utenom. Bare meg og dem, og jeg kan berike de rundt meg med det jeg har på hjertet og bildebrikken og får til, når det passer oss.

Men det betyr ikke at jeg ikke syns det er viktig å opplyse om Asperger syndrom/høytfungerende autisme, som er bloggens grunnpilar og som man da ville spilt på om den skulle vært næringsdrivende. Men det er bare ikke jobben min. Det kunne det kanskje vært, men da hadde jeg trengt et nettverk rundt meg. Som ivaretok meg også, i det, slik at jeg ikke stod alene. Når jeg får henvendelser fra ukjente nå, kan det bli litt vanskelig når jeg ikke har noen å rådføre meg med. Autismeforeningen kunne vært noe sånt, en som ivaretok, men jeg ville nok ikke blitt næringsdrivende blogger. Jeg ville nok da heller vært erfaringskonsulent hos dem, og kanskje holdt foredrag for dem.

Men nå, nå har jeg ikke sånne ambisjoner heller. Jeg har funnet meg en rolle og funksjon der jeg gjør konkrete oppgaver, og det tilfredsstiller meg. Jeg får være presis, pålitelig og estetisk. Når jeg driver med hobbyene mine, konsentrer jeg meg godt etter å ha gjort konstruktive gjøremål på dagtid. En fullere kalender, gjør at jeg får mer ut av dagene. Og livet. Og flere hobbyer, får hjerte til å føle seg varmt og mykt. Man liksom senker pulsen litt, og jeg får satt ord på det jeg tenker og føler, med ord som nå, eller fotografier. Og når jeg legger meg, leser jeg litteratur. Sakprosa, ofte om helse, og skjønnlittære bøker med mange ulike temaer og innfallsvinkler. Jeg smiler, til kameraet, og til speilet, og til livet.

Mange med Asperger syndrom er punktlige, nøyaktige og utholdende. Kanskje litt derfor, blir jeg ikke lei av å skrive, verken for meg selv eller bloggen, eller å ta bilder. Men jeg kan merke, at hvis jeg ikke føler meg flink nok, ramler jeg litt sammen. Som om selvbilde mitt bygger mye på hvor godt jeg gjør det i alt. Som om JEG ikke er god nok, hvis noe jeg gjør/leverer ikke er brilliant. Da er det nok lurt, at det ikke er et arbeid. Det ville vært tungt å føle seg mislykket i jobben hver dag. Med en hobby, er det opp til meg om jeg føler for å drive med den på en dårlig dag, eller om jeg vil vente til sola skinner (metaforisk, jeg kan selvsagt ta kule bilder i regnet også, refleksjonene i en søledam for eksempel.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s