Hverdag · tilleggsvansker

Bladet fra munnen

Mandager er jeg hos legen. Hver mandag kommer jeg, med mine sår og min sårbarhet. Det første blir sutururert sammen. Det andre blir forsøkt hjulpet, gjennom å se meg kanskje? Sånn, hver uke? Da vet jeg jo at det at jeg skal få til å leve, er noe helsevesenet ønsker at jeg skal få til. De er hjelperne mine.

Men vi snakker ikke så mye om sånt.
Vi snakker mye løst og fast mens jeg sys sammen. Vi snakker litt om bøker og filmer, og jeg har av og til noen tips å komme med. Det føles så veldig fint når de for eksempel sjekker ut en film, og den får betydning for dem. Har jeg betydning?

Det gjelder å våge å dele det man sitter inne med. Både av kunnskap, kulturelle referanser OG det som er vanskelig, hvis det kan bidra til at det blir lettere. Eller bedre for andre å forstå, hvorfor vi sitter der hver uke og hvorfor jeg trenger og setter pris på…..

Jeg har kommet opp i litt vanskeligheter, med personal og sånn. Jeg merker, at selv om de kanskje aldri kan forstå mitt reaksjonsmønster og følelsesliv og rigide tankesett, blir det enklere å forholde oss til hverandre om vi setter ord på hva som skjer. Jeg kom til å kaste noe flytende på personalet, da jeg ikke klarte å sette grenser og si nei når det ble vanskelig for meg å sitte ute, da de sa at de ville vi skulle det. Innlegget fortsetter under bildet.

Heldigvis fikk jeg skrevet ned hva som skjedde, og det ble forståelig. Selv om det kan være skummelt å ta bladet fra munnen, er det viktig – for alle parter, enten det er muntlig eller med pennen eller tastaturet som hjelpemiddel. Jeg ønsker alle som har litt sånt de kaver med, til å prøve å formidle, så slipper man kanskje at det blir så vanskelig at det ikke kan håndteres.

En kommentar om “Bladet fra munnen

  1. Denne teksten var så sår og godt skrevet. Vondt å høre. Begynte å grine. Kanskje om du kunne avtalt å møte dem og bare snakke hver mandag, så hadde du kanskje ikke trengt å skade deg?
    Sliter selv med å sette ord på ting foran andre, begynner å rope, grine og blir usaklig sint de gangene jeg har prøvd…når jeg egentlig har så mange ting på hjerte om saken, tusen spørsmål (liker ikke anta), samtidig prøve å gjøre det som jeg har lært er sosialtakseptert. Ender alltid med å ikke få ut en lyd, og få meltdown når jeg har gått så langt unna at de ikke ser meg, ofte blir det på en offentlig plass, og det er utrolig flaut. Har ingen løsning på dette da jeg også får angst av tekst. Har lastet ned appen leeloo på telefonen(kanskje det er noe for deg og?) for å kunne ha noen ferdig tekster som kunne blitt lest opp i situasjonen. Men vet ikke om det også hadde vært ille…har ikke tørt å prøve den offentlig enda, redd for å få for mye oppmerksomhet fra andre.
    Sender litt omtanke, takk for at du deler, føler meg mindre alene.

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s