Hverdag · samfunn · tilleggsvansker

«Palliativ avdeling» (gjøre ubehaget komfortabelt)

Jeg har vært gjennom mye. Jeg hadde en gang en overlege som snakket en del med meg om aktiv dødshjelp. Jeg skrev til kontrollkommisjonen, etter hans forespørsel, for å gi sykehuset mandat til i alle fall å unngå gjenoppliving hvis hjertet stanser (som de var redde for pga. min tilstand i lys av anoreksien). Vi prøvde å gjøre det beste ut av situasjonen der jeg var, mens jeg var der. Gjøre det vonde greit å håndtere, nesten som en palliativ avdeling? Slik man pleier de døende.

Men jeg lever videre.
Og jeg gir livet mitt mening, sammen med gode mennesker. Det er både såkalt «likesinnede», helt andre i samfunnet som viser meg at jeg også betyr noe for dem, min egen familie, mine venner og de som jobber med å hjelpe meg i livet mitt, så jeg kan bære det. Og jeg bærer det ganske stolt, av og til. Jeg er faktisk stolt av meg selv. Jeg er ikke mer verdt enn da vi undersøkte om dødshjelp, men jeg velger å la meg selv ha en verdi for meg. For, det er vel egentlig ingenting som blir bedre av at jeg undersøker om Sveits kan «hjelpe» meg. Ikke for noen rundt meg heller.

Jeg liker også å kjenne på det vonde litt. Det gjør at jeg kjenner at jeg lever. At det er en forskjell på om jeg lever eller dør, jeg er ikke overflødig, likegyldig. Samtidig lager jeg det litt palliativt behagelig: Jeg gir meg selv små gleder, når det er mørkt. Jeg leser bøker og flykter fra mitt. Jeg pynter meg litt, i farger som matcher og er en annen. Og fargene, smykker og klær symboliserer. Jeg snakker med andre språk, når det vanlige språket tier stille. Håpet som er lysegrønt, det himmelblå…. – jeg svever. Jeg er en sommerfugl. Jeg har vinger. Og jeg er glad, i denne faunaen med sommertemperatur. Innlegget fortsetter under et bildet.

Men jeg legger ikke ned håpet, som man av og til må på en reell palliativ avdeling. Man venter på døden der, når den er uungåelig. Kanskje er den det for meg også engang, med mine farligere episoder mot meg selv, men akkurat nå har jeg det ganske bra, og holder hodet over vann, flyr langs saltvann.

Du smiler også. For vi er her sammen nå, og det er «sommer på jorda» som Postgirobygget synger.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s