asperger syndrom · sosialt

Munn og mæle (autisme, stillhet og ordstrøm)

Alle mister munn og mæle en gang i blant. Noen med autisme, mangler det verbale språket hele tiden. Ofte, har disse menneskene språk de første leveårene, og så går «utviklingen» i revers og man mister ordene man kunne, kanskje i treårsalderen.

Vi som har høytfungerende autisme/Asperger syndrom, har normal språkutvikling. Noen er også svært fremragende i språk. Som med andre mennesker, er vi forskjellige og har forskjellige interesser. De som er glad i språk, lærer seg ofte flere. Og oss andre som er glad i språk men liker det vante, er kanskje kreativ med det norske språket bare. Blir skribenter, noen forfattere. Noen dikter, noen skriver tunge artikler. Om ting de interesserer seg for.

Men i dag vil jeg skrive litt om det muntlige. Og det sosiale dilemmaet. For, med autisme kan man slite litt sosialt og kanskje velge å være alene. Men når man er sammen, så kanskje det bobler litt over! Og ikke om temaene de andre snakker om kanskje, men det en selv kan mye om. De som gjør dette, kommer gjerne med en ordflom om detaljerte ting, som kanskje ikke er allment interessante. Om de ikke selv vet litt om området, eller er spesielt nysgjerrige.

Jeg prøver selv å lytte når jeg snakker med andre, men jeg kjenner ofte på et behov for å ha styring i samtalen. Når jeg ikke vet hva den andre kan finne på å si, blir jeg usikker. Og enda verre, hva den vil spørre om som jeg kanskje ikke kan besvare. Det er så mye deiligere når jeg styrer samtalen. Som at jeg kan spørre om helt hverdagslige ting som hva folk skal ha til middag. Et spørsmål som ikke egner seg i retur, siden jeg ikke har normale middager. Derfor er det helt alfa omega at det er jeg som holder i rattet her. For meg. Andre forstår kanskje ikke dette kontrfollbehovet, og kanskje er jeg til irritasjon når jeg tar roret.

Nå ler jeg litt også, for jeg ser jo hvor rigid det virker. Og hvor vanskelig det blir for andre å vite hva som er ok å snakke om. Det er jo ofte sånn i det sosiale at man snakker om det samme. Som at hvis jeg spør hvordan du har det, spør du meg om det samme etterpå. Men det faller ikke i så god jord hos meg, jeg blir så lett usikker og føler meg feil. For å unngå panikken ved at du spør meg, svarer jeg ofte før du rekker og spørre (og kanskje fortsatt forteller om deg selv, ikke her helt ferdig). Med å si noe om min dag.

Det virker kanskje da, som jeg ikke har tid til å lytte til deg. Det beklager jeg, og jeg håper du vil forstå at det ikke er det det handler om.

Mule-nærbilde fra dyreriket.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s