Torsdag ringte telefonen. Det stod nummeret var fra Vest-Agder. Et hustelefonnummer. Jeg skvatt, og forventet en alvorlig samtale, noe viktig. Jeg tok den, selv om jeg var opptatt. Det viste ser, å være reklame. Det var en kvinnestemme som hadde sm sin jobb å rekruttere abonnenter til bladet Bo bedre, som jeg abonnerte på i 6 måneder den gangen jeg flyttet fra sykehuset og til kommunal bolig med bemanning. Jeg ville ha det fint, på alle måter, rundt meg. I alle fall finest mulig, med de premissene som lå der. Og den gangen, fulgte det med en lysestake jeg bare syntes var utrolig snasen.
Men etterhvert, orket jeg jo ikke engasjere meg i bladet. Jeg hadde nok med å bare bo. Interiør er ikke min hobby, selv om jeg liker å ha kule ting å se på, noen elementer. Hadde jeg hatt et stort hus, eller noe som var bare mitt jeg bodde i, så ville jeg kanskje vært mer interessert i å lese megopp og få nye ideer. Men det er begrenset hvor mye jeg kommer til å endre her og nå. Da vil jeg heller lese bøker. Bøker som lærer meg om mennesker. Jeg er ikke så god på mennesker in real Life, så jeg lære om dem i bøkene. Hus kan jeg lære om ved å betrakte, jeg trenger ikke lese for å finne Ing jeg syns gjør det pent rundt meg.
En del med mine former for utfordringer, bor i omsorgsboliger eller kommunale boliger. Det gir en trygghet ofte sån behandlingsmessig. Jeg blir ivaretatt, om det skulle gå skeis. Men jeg må også forholde meg til rammer som de som bor helt for seg selv, ikke trenger å være et bilde innenfor. De kan gå ut av rammen og lage sin levende film.
Men når man har det sånn som meg, er rammene også nyttige og gode, samtidig som de altså er nødvendige. Og det gjør meg takknemlig og glad, for at jeg får hjelp som gjør at jeg kan kjenne på autonomi. Og at jeg sitter i min egen stol hver kveld, ser på min tv, legger meg i sengen som er min. Nattevakten passer på at det går greit, at jeg kan få lov å være her gjennom natten. Det er godt nok for meg, jeg trenger ikke himmelseng eller og reise verden rundt. For nå, er dette mer enn jeg kunne forvente og drømme om.
Noen ganger vil jeg riktignok bare dø. Kaste inn håndkle mitt, gi opp. Men inntil jeg klarer å velge å beholde livet mitt hele tiden, får de som bryr seg om meg (og jeg på gode dager) være glade for at jeg får bo med bemanning og være på tvangsparagraf i psykisk helsevern. Men bladet, det takket jeg pent nei til, det får man kjøpe når man har overskudd og motivasjon til noe nytt, samt mulighetene til å mestre et liv der man har mer frihet med tanke på sin bosituasjon.
aspergerinformator.com 