Noen ganger gjør anoreksien at jeg føler lever med OCD (tvangslidelse), selv om jeg ikke har den lidelsen. Jeg blir bare så tvangsstyrt og rigid. Og når ting ikke følger mine egne rigide regler, blir jeg hysterisk. Jeg vil fortelle litt om det i dag, og samtidig ta meg selv litt med et smil. En smule selvironi.
Det slo meg nemlig tirsdag morgen, da jeg stod på badet og skulle kle på kroppen min dagens antrekk. Med mitt blikk for detaljer, ser jeg de minste ting. Og der, på gulvet, lå det en halv peanøtt! Nattevakten hadde spist nøtter, og på en eller annen måte klart å søle en nøtt på gulvet mitt da han gikk på toalettet i løpet av natten.
Panikken grep meg. Jeg tok en bit toalettpapir og plukket opp nøtten uten å berøre de mens jeg skrek inn mot stuen, til nattevakten at dette er ikke greit. Han kom flyvende, trodde vel noe verre var på været. Han overtok papirbiten med nøtten i, som om det var en særdeles giftig, fremmedartet edderkopp.
Den samme panikken grep meg da besøket mitt plasserte de tomme kaffekoppene sine på min tallerken ved oppvaskkummen. Jeg følte koppene bar på kalorier som aldri vil kunne la seg vaske bort.
Og det som ikke gir panikk og burde gjort det, er blodprøvesvar som ikke følger normalen. Syke verdier, som viser meg at jeg er syk. Det skaper en slags trygghet, å føle at jeg ødelegger meg gjennom bare å ikke være som flertallet. De som fikser livet sitt, spiser normalt og…. Jeg er en underlig nut-case.
Jeg har også tvangspregede rutiner generelt i hverdagen, når ting rakner litt, for å holde balanse og hindre katastrofer i verden. Først og fremst teller jeg, samt dobbeltsjekker (eller rettere sagt trippeltrippeltrippel-sjekker, eller noe sånt). Slik spankulere jeg vaklevorent omkring i hverdagen, som alltid begynner med frokost, selv om jeg helst ville sluppet, men jeg trenger virkelig systemet. Og dagen begynner ikke før frokost. Det er opplest og vedtatt i meg, om man så bare ser på maten, skal den være der. Men jeg spiser altså, jeg gjør det, følger kostplanen.
aspergerinformator.com 