Det er mange typer mønster. Strikkemønster, brosteinen i byen, avtrykk av barnehender på et glass. Vi har også mønster i hvordan vi lever, i levemåten. Da jeg skulle formidle mønster i fotoklubben denne måneden, laget jeg et avtrykk av gaffel og skje med bruk av melis. En slags negativ om du vil. Og det var en positiv opplevelse å jobbe med temaet mønster. For meg er formidling av uttrykk og følelser også vikitig, og med dette bildet illustrerte jeg også spisemønster.
Spisemønsteret mitt er preget av rutiner og rigiditet. I bildet får det flyte litt, og det gav meg opplevelse av å vokse litt og kunne føle meg fri i kunstens ånd, men noe er faste rammer. Bakgrunnen er stram og enkel. Og boksen med Pepsi Max, er med på å komplimentere et måltid. Det er også sånn at med å jobbe med uttrykk, får man også tenkt gjennom hva som er viktig for en selv. I sitt liv.
Det burde selvsagt ikke være viktig. Dette med lite kalorier og kun noen veldig få matvarer. De fleste er også apotekmat. Men fordi jeg har et fastlagt mønster, overlever jeg. Jeg hadde ikke klart å håndtere hverdagens mange valg, da ville jeg nok valgt bort det meste fra butikken, og matbordet. Derfor er det viktig. Når jeg har et mønster jeg følger, følger jeg opp.
Med en spiseforstyrrelse, kan livet være både tungt og lett. Også fysisk. Ikke alle med en spiseforstyrrelse er undervektige slik jeg er. Og de har det minst like vanskelig, har jeg inntrykk av. De har det kanskje også verre fordi folk da tror at «de kan vel ikke ha noen spiseforstyrrelse». De fleste spiseforstyrrede er faktisk normalvektige eller overvektige. Det er vi anorektikere som er undervektige stort sett, men det finnes også en atypisk variant der man ikke er undervektig men likevel kan få fastsatt anoreksi-diagnose.
aspergerinformator.com 