…aldri en rosenhage, av Hannah Green, er en bok jeg har lest. Om blant annet psykiatri. Og lørdag kveld, satt jeg med iPaden min, og kom over et gammelt fotografi. Det var fra jeg var permanent på sykehus, eller Psykehus om du vil. Det var en av «vaktene» mine som satt modell, med en rose i hendene. De røffe hendene, preget av tatoveringer som mønstret han.
Jeg husker han var med på å støtte meg. Og at han likte at jeg tok bildene mine. At han delte dem på Facebook og fikk masse masse likes. Han som jeg ikke vet hva heter til etternavn engang. Eller hvor i verden er nå.
Men jeg vet hvor jeg er. Jeg er ikke i en rosenhage, ingen lovet det heller, men jeg sitter av og til i hager. Selv om jeg mest sitter innendørs. Men jeg er i samfunnet, nå. Der jeg sitter. Enten det er på jobb, eller ved fotoklubben, eller i stua mi med personalet eller besøket mitt. Jeg får besøk av de som er glad i meg. Det gjør meg ofte glad.
Jeg hadde nok glemt dette litt. De gode minuttene med han, der jeg fotograferte. Og at jeg redigerte etterpå. Jeg tror faktisk, når jeg tenker etter nå, var en blomst en av vaktene tok med til oss jenter på kvinnedagen. Jeg skal ikke si det med 100 prosent sikkerhet, men jeg lurer på om det var noe sånt. Den rosen fikk jeg mye glede av.
La meg til slutt rose alle de ansatte i psykiatrien som møter oss pasienter der vi er i livet, og ikke bare ser sykdom men også det vi liker. Og kan vokse på. Som for meg, å få ta fotografier.
Nå om dagen er jeg forresten ganske spent på hvem som får rollen som helseminister. Og jeg håper, alle som trenger en støttespiller i høst, får det. En hjelpende hånd. Enten det er en ufaglært eller en psykiater. En som hører, ser… Hjelper til, støtter og kontakter de som må kontaktes, hvis man trenger ytterligere hjelp.
aspergerinformator.com 