I dag, er det verdensdagen for psykisk helse. Det er en viktig dag, fordi alle er mer enn det man ser, alle har en psykisk helse, og mange har en psykisk lidelse, og alle mennesker er verdifulle. Og fortjener å bli sett.
Psykiatrien har gjort at jeg har observert og erfart en del ting, som pasient i Norge. Her kommer noen fragmenter av hva psykiatrien har «sagt meg»,utstrålt, kommunisert.
Samtalene kan være, og er ofte, introverte. Selv om det skrikes i korridorene, rettes samtalene innover. Oss. Og vi får ikke lov å mene noe om politikk eller religion i «miljøet» om vi er under behandling. Det kan bli krig av sånt.
Krig er uro er alarmer er selvforsvar er fastholding er belter er makt.
Vi, inkludert meg, skal holde fred. Er jeg stille og høflig, er det en bra dag for de som jobber med meg. Det noteres i rapporten, journalen. Om jeg leser dem, lurer jeg på hvilken god skuespiller jeg har vært, og hvor overbevisende stillhet og et smil kan virke.
Hva jeg tenker og føler, forsvinner som ei luftboble. Underkommuniseres. Er jeg en undersått?
Forskjeller. Når jeg har møtt andre pasienter, har jeg kjent på at spennet i variasjoner, er større enn blant de såkalt friske, veltilpassede, velfungerende. Persongalleriene minner om kunst. Det er ikke mainstream, trekker ofte til seg beundrere eller opplever forakt. Det er ytterpunkter. Fargene er sterkere hos psykiatriske pasienter.
Helt til det er fravær av dem. Hvite piller, likegyldighet.
Selvskading skremmer, kan gjøre de sterkeste og mest robuste, maktesløse.
Psykiatri vil redde meg, for enhver pris.
Jeg er den sterkeste skjøre personen jeg kjenner.
Noen i helsevesenet, burde bli prisbelønt. Hedersmedalje, for lang og tro tjeneste.
aspergerinformator.com 