asperger syndrom · samfunn · tilleggsvansker

Husker dere (om jeg minner på)

Jeg er jevnt over takknemlig. Også for behandlingen jeg har fått i det norske helsevesen. Selv om noe kanskje ikke har vært godt, har det vært gjort i beste mening. I en situasjon med maktesløshet. Og jeg tenker, vi har fått tilbake makta. Både jeg og dem, og håndterer den krevende situasjonen min bedre nå. Tross alt. Vi har lært oss å leve med meg.

Men en ting satt jeg og tenkte på i går, da jeg skrev noen fragmenter på verdensdagen. Om ting psykiatrien har lært/sagt meg. Og det er: jeg kunne ønske jeg hadde skrevet ned alle orda de rundt meg har sagt.

Jeg ville hatt glede av å se og lese, alle de gode vendingene. Jeg kunne tatt dem med meg videre i dag, vokst på dem. Latt de telle med som bittesmås vendepunkter til å like seg selv bedre, godta at jeg sliter. Og sluttet å slite meg helt ut hver gang jeg tror jeg må være bedre enn jeg er.

Og så er det alle de utsagnene som burde vært usagte. De som nesten tok livet av både meg og kanskje pårørende? Jeg tenker, de kunne vært en tankevekker for behandlere og pleiere i det videre arbeidet deres med mennesker. For jeg er et menneske. Og det er mine pårørende også, mennesker. Alle som er glad i meg. Venner, kjente, familie, berørte mennesker.

Mennesker blir såra. Mennesker blir skuffet. Mennesker trenger håp. Jeg håper jeg klarer å holde liv i håpet, når det butter i mot. Jeg leker med ordene og ler, for plutselig ser jeg for meg en butterdeig.

Men det som ikke burde vært sagt, i helsevesenet under behandling, det burde de lest. Jeg burde tvunget dem til å lese hvert ord de sa, slik jeg var nødt til å høre hva de mente om meg. Når jeg ikke hadde en god periode. Og de ikke en god dag.

Og der ligger noe av forskjellen på syk og frisk. De syke kan være kroniske, det kan hende de ikke blir bedre på lang tid om noen gang. Mens når man er frisk, går livet naturlig opp og ned. Begge deler kan man lære seg å leve med og akseptere. Men jeg trenger å kjenne at det er aksept for meg. Det ønsker jeg å kunne stole på.

Når jeg skulle gitt de deres sitater, i ei slags minnebok fra meg, kunne jeg lagt til en tilgivelse som etterord. Og takket for den mulige etterpåklokskapen! Vi mennesker lærer av egne feil, og kommer styrket ut av også gale ting vi har sagt og gjort, om vi blir klar over dem og ser at vi kunne handlet eller snakket annerledes. Det kan være bærekraft!

«Stole på», illustrasjonsfoto Ski 25. september 2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s