Livet seiler av og til sin egen sjø. Noen ganger, lar man det seile. Andre ganger, svømmer man motstrøms. Man gjør det som må til for å leve, og lever.
Jeg syns teksten på denne seilbåten, sa så veldig mye. Jeg fotograferte den på grunn av symbolverdien: Jeg, alive. Jeg, født i 84. Jeg tok med meg båten på minnebrikka, mens jeg gikk videre glad før jeg noen dager senere balet mer med tankekaoset og de irrasjonelle følelsene som sier jeg ikke har lov å leve igjen.
Livet er et seilas. Man må stå ut. Jeg er kronisk, men verken statisk eller helt håpløs. Og jeg håper på medvind, når suicidialiteten slakker opp litt, og jeg får lov av også meg selv til å: keep swimming, som jeg sa til en av psykologspesialistene jeg har hatt. Jeg skrev det faktisk på et bilde som jeg rammet inn, han ser på det på kontoret sitt hver arbeidsdag. Det er motivasjon?
aspergerinformator.com 