Jeg tok dette bildet ved Gjærsjøelva i Nordre Follo på lørdag, og da jeg fikk det inn på mac-en gav speilingen meg en assosiasjon: Jeg så en dør i vannet! Som om det var en nødutgang der.
Og jeg, jeg kunne heldigvis roe meg med, at det er ikke sånn at jeg tenker sånn hele tiden nå. Selv om jeg er kronisk suicidal, leter jeg ikke konstant etter utveier. Fra livet.
Og hvis jeg nå skulle tenke på å avslutte, er nok ikke drukning det jeg vil forsøke meg på. Lørdag satte jeg noe i halsen da jeg hadde lunsj, og jeg fikk ikke puste. Desperasjonen meldte seg. Jeg tok meg da i å tenke, hvordan ville dette vært under vann (Ja, jeg tenkte på dette før jeg var ute og fotograferte, men litt sånn tankevirksomhet plages en vel med av og til)? Ville jeg ikke gjort motstand da og, instinktivt, og kommet til overflaten?
Og på overflaten, kan det være ganske fint. Av og til. Som livet.
aspergerinformator.com 