Hei og god, første juledag! Jeg håper julekvelden var god, enten dere hadde en såkalt ordinær jul eller måtte tilpasse den, enten på grunn av pandemi eller andre ting, som sykdom eller ulike funksjonsvarianter.
Rett før jul, hørte jeg en en artist hadde blitt spurt, i radiosending på P7 Klem hørte jeg det mens julen klang omkring meg, om hva som var hennes favoritt blant julesanger. Hun valgte en sang som ikke egentlig var julesang sa hun, men vintersang. Hun valgte seg Når himmelen faller ned av Anne Grete Preus. Da kom jeg til å tenke på Ro meg over, av samme artist, som jeg hørte på i en vanskelig tid. Jeg var lenket fast, bokstavlig talt, mens jeg hørte ordene hennes, og jeg husker jeg sendte mamma linjene. Ja, ro meg over, denne broen kan jeg aldri bygge.
Og selv om livet er fastlåst for meg innimellom, føler jeg at de ordene gjør meg sterk. Når jeg ikke klarer å bygge bro, selv om jeg klarer å bidra med brobyggingen, er det en styrke å våge å be om hjelp. Sånn at noen kan hjelpe meg over det dypeste vannet, være båt med årer og flytevester. Det hjelper meg at jeg tør å si hjelp/ro meg, på et eller annet vis.
Så vi seiler sammen da, på bøljan mer eller mindre himmelblå, inn mot et nytt år. Jeg begynner ofte å tenke på det nye året når julaften er passert. Og i år tenker jeg at jeg i alle fall skal leve litt. Jeg klarer ikke love at jeg skal overleve (leve lenge), men jeg klarer å ta del i ting her og nå. Som jobben min, de andre planene og… Jeg kommer jeg, i januar! Og det er fint å kunne si det, uten å føle at det er direkte løgn.
aspergerinformator.com 