Minneboka (julen og dyr som brukte å være i blant oss)

Jeg har vært inne på, at jeg er glad i jul. Mer enn én gang. Jeg har vel kanskje skrevet det til det kjedsommelige. Jeg tror jeg setter pris på akkurat det at noe med jul er forutsigbart. Det er en del tradisjoner – som følges hvert eneste år.

Men som livet, endrer julene seg også noe. Jeg er vokst opp med hund, og nå har jeg ikke hund lenger. De siste årene var det dachs, som var rasen min. Min mørkebrune, kloke Mocca var i mitt hjerte. Og på fanget mitt og under treet vårt, familiens juletre grønt og glitrende.

Mocca var en hund som likte da vi la gaver under treet, fulgte interessert med. Det var tydelig å lese. Jeg leser ikke bare bøker, jeg forsøker også å lese de jeg er glad i. Mens jeg trente Mocca i blodspor, ble jeg litt ekstra god på hennes «språk».

I år måtte jeg interessere meg «alene» for det under treet. Uten en firbent venn! I fjor også. Og til forandring i år, så klemte jeg ikke på en eneste pakke. Jeg vet ikke hva jeg var redd for, men det føltes litt som en angst. At jeg var redd for det uforutsette, om noe overrasket uten at jeg klarte å stå i det, når jeg ikke kunne dele gleden med pelsvennen. Som da det virkelig var Dachs. Innlegget fortsetter under bildet.

Jeg liker selvsagt ikke at hundejulene ikke er på dachsplanen nå. At jeg ikke har logrende venner lenger, selv om nettene er like lange og kulda har satt inn. Men, alt til sin tid. Og tiden går, og selv om jeg lærte at tiden går og vi går med, går noen hele tiden ut av tiden. Og, de firbente lever i snitt mye kortere enn oss.

Det må jeg akseptere, som alle andre, selv om jeg liker ting som varer og ikke endrer seg. Og fordi jeg forstår alt dette, er jeg kjempeglad for minneboka som lever inni meg. Jeg blar i den: Minnene om hundene. Alt det fine vi hadde. Og det vi delte, sammen med mennesker jeg fortsatt er glad i. Og – JEG hadde en veldig fin julemarkering med mine aller nærmeste i år. Både med det under treet, på treet, i toppen av treet ei stjerne lyste opp og… i sofaen, foran peisen, oss – som er glade i hverandre.

Jeg håper alle menneskene med dyr, tar godt vare på de dyrebare nå. Og at ingen dyr var under trærne uten at menneskene har kapasitet til å ivareta dem fremover. Med ønsker om en god romjul, med gamle minner og nye som vi lager oss.