Vi snakker ofte om at når man finner kjærligheten, blir det søt musikk. Men noen ganger lever man ålreit alene også. Og er kanskje bare det man klarer. Og da får man gjøre det beste ut av singellivet. Kanskje det å gå solo, er veien, og man skaper en sterk stemme og det blir en sang, det og. Musikk liksom.
Jeg er glad i musikk og høre på musikk store deler av døgnet (også når jeg sover, står Spotify på i Sonos-lampa fra IKEA). Jeg synger ikke selv, har aldri vært noe god til det og har skammet meg når jeg har prøvd meg. Når vi synger bursdagssang på jobben, som vi gjør hver gang noen har bursdag, skjemmes jeg litt over røsten min, men synger med likevel, på hurra for deg, fordi det kan bety glede for noen å høre at alle er med.
Og det er poenget mitt. Alle er med i samfunnet, enten de er enslige, parr eller storfamilier. Og jeg vil prøve å huske på de som er ensomme også, selv om jeg selv ikke kjenner meg så ensom som singel. Jeg vil slå på tråden og telefonene synger en sang, som sier: Her er jeg. Jeg tenker på deg. God helg!
aspergerinformator.com 