Det handler om å finne plassen sin. Mange har nok sett at vi med Asperger syndrom/autisme kan slite litt med det. Men når jeg først har funnet den, kan jeg holde meg ganske godt fast for å beholde den. Og vokse med oppgaven, inn i fellesskapet.
Jeg kan nok også være en som trekker meg tilbake, skjermer meg. Men når jeg kjenner meg trygg og får fotfeste og bakkekontakt, kan jeg fungere ganske ok også i grupper.
I slutten av uken som kommer, skal jeg møte en gruppe mennesker jeg ikke kjenner enda. Som jeg skal ha en del med å gjøre, og som jeg gleder meg til å samhandle med, men sånn i startgropa kan det kjennes litt skummelt.
Jeg prøver å skrive meg til mot. Jeg er ikke en som drikker meg til mot, selv om jeg har vært borti det på fest som ung ung student. Men jeg drikker ikke alkohol mer. Av flere grunner, blant annet anoreksien, men det var også veldig uforutsigbart å drikke seg til å bli tøff nok til å snakke. Jeg kunne få angst og panikkanfall, gråte og lage drama.
Nei, det er bedre for meg å skrive. Skrive hva jeg vil formidle, lage gode tilbakemeldinger jeg kan gi omkring meg, konstruktive og gjennomarbeidede. Og når man skriver, kan man redigere slutten, kan man ikke? Altså, la det ende godt, som i eventyrene? Lykkelig alle sine dager.
Men spøk til side. Å møte «nye» mennesker kan være skremmende. Men jeg tror det er verdt det. Søke fellesskapet, og plante røttene sine varsomt ned der de skal være. For at vi sammen gjennom dette åre kan bli som en bærekraftig skog, noen kan høste. Før vinteren kommer, igjen.
aspergerinformator.com 