På sykehuset, ble jeg utredet med Rorschach-testen ved noen anledninger, den såkalte blekkflekktesten hvor man skal svare på hva man ser i hver flekk.
Den ene gangen, var det slått fast at det var en psykotisk Rorschach, altså at jeg var psykotisk antakelig da testen ble utført. Men jeg tror, at jeg bare levde meg inn i bildene av blekk jeg fikk se. Og jeg lagde meg fortellinger om dem, som ble levende fortalt til psykiateren som utførte undersøkelsen og utredningen. Han ble rett og slett utsatt for en fantasifull, kreativ «forfatter».
Jeg mener ikke at personer som er kreative ikke også kan være psykotiske, men jeg tror at jeg da i alle fall, var ved mine fulle fem, bare ganske redd for verden omkring meg og i et behov for å kontrollere den, lage den til en jeg kunne vite det meste om. Med å tolke bildene jeg ble presentert og gi de liv, i alt det døde jeg kjente på. Jeg hadde kort sagt en fantastisk fantasi, som kunne kjennes overveldende men også som et sikkerhetsnett.
Jeg blir fortsatt vurdert av psykiatere. Fordi jeg har en annerledes måte å leve på, som også truer livet mitt om jeg får styre helt selv. Men når jeg får fokusere på de riktige tingene, opplever jeg å leve et ålreit liv, der jeg får drive med ting jeg er opptatt av. Som litteratur, foto, arbeid i ulike former og skriving.
Jeg har ei venninne også, by the way, med Asperger syndrom/høytfungerende autisme, som har sagt at særinteressene er det som gjør livet verdt å leve. Når livet ikke kjennes verdt å leve.
Jeg kan se, at «syke» symptomer kan være friske (parallelt), og verdt å bruke i møte med pasienten innenfor psykisk helse, for å bygge opp han eller henne. Man trenger kanskje litt hjelp til å peile seg inn på rett kurs med alle de spinnville, løse trådene, og for å unngå de største flokene. Men det kan bli bærekraftig, av og til. Tror jeg.
aspergerinformator.com 